Uten personlig ansvar

Uten-personlig-ansvarJeg er sannelig ikke sikker pÃ¥ hvorfor jeg bega meg utpÃ¥ “Uten personlig ansvar” av Lena Andersson. Boka er en selvstendig fortsettelse av “Rettsstridig forføyning” fra 2014. Den leste jeg i fjor, og jeg synes det var en veldig langdryg og ganske kjedelig opplevelse. Det jeg tror plager meg er at mange av anmelderne av denne og den forrige boka er veldig begeistra, det har hagla gode terningkast i anmeldelsene. Og jeg synes jeg burde like bøker som “alle andre” liker, men i dette tilfellet gÃ¥r det bare ikke, jeg liker de rett og slett ikke.

I “Uten personlig ansvar” blir Ester Nilsson pÃ¥ nytt forelsket. Denne gangen er det i skuespilleren Olof Steen. De innleder et forhold, enda Olof er gift, og ikke har planer om Ã¥ forlate kona, han er visstnok bare interessert i vennskap med Ester. Deretter følger mÃ¥neder og Ã¥r med følelsesmessige opp- og nedturer for Ester, perioder der hun tror at det er like før Olof forlater kona, bare hun er litt tÃ¥lmodig, Olof som “slÃ¥r opp”, men deretter tar kontakt igjen, etterfulgt av endeløse analyser av Olofs utsagn og handlinger, og mangel pÃ¥ sÃ¥danne.

Da de brøt opp, var klokken elleve. Ester spaserte et stykke med et av medlemmene i rådet, en sosialøkonom som var ytterst pragmatisk i sitt moralsyn og hadde pragmatismen som eneste prinsipp, slik at de ikke delte synsmåte på så mange punkter , men Ester syntes hun var hyggelig, dessuten belest og bevandret. De pleide å ta følge etter møtene og snakke om tendenser i samtiden. Denne gangen ble det ikke noe slikt, for Ester begynte straks å fortelle om sin situasjon med Olof. Siden hun ikke var i havn, naget behovet for å snakke hele tiden. Ennå håpet hun at noen ville komme med forklaringen på det hun ikke forsto, at mennene hun traff, ikke kunne la være, men samtidig ville så lite og innførte så mange begrensninger. Adferden var henne fremmed, hun som på kjærlighetsområdet enten ville eller ikke ville og aldri var usikker på forskjellen.

Jeg synes at starten på boka var ganske grei. Jeg prøvde å lese med et humoristisk blikk (siden det står bakpå boka at den skal være galgenhumoristisk), som om Ester er en slags Bridget Jones, bare med et vokabular og tankesett som kunne tilhørt Morgenbladets anmeldere. Og slutten er faktisk litt morsom. Men i mellom blir det for mye gjentakelse av handlingen for meg, og for lage utgreiinger. Og teksten er lite gjenkjennede, som i utdraget over. Jeg tror for eksempel ikke at jeg pleier å snakke så mye om tendenser i samtiden med bekjente, og når jeg gjør det, ville jeg aldri brukt de ordene for å beskrive det. Derimot har jeg forvillet meg i sosiale sammenhenger der det ser ut til at man forsøker å overgå hverandre i analyser og velformulerte meninger, for meg framstår det bare som slitsomt å skulle forsøke å si noe som helst. Så det er kanskje der man finner de begeistra leserne av denne boka. Eller så er det bare mengder av humor og ironi her jeg ikke forstår, uansett har jeg formodentlig lest min siste bok om Ester Nilsson.

Be Sociable, Share!
This entry was posted in books. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published.

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>