Feriebok

20150723_181542Siden det gikk sÃ¥ fort unna med “SlÃ¥ttekar i himmelen” mÃ¥tte jeg skaffe meg nytt lesestoff i løpet av ferieturen vÃ¥r i Storbritannia. En av bøkene jeg endte opp med var “Their Lips Talk of Mischief” av Alan Warner.

Alan Warner er en skotsk forfatter som har utgitt flere romaner, men ingen av bøkene hans ser ut til å være oversatt til norsk.

Hovedpersonen i “Their Lips Talk of Mischief” er Douglas Cunningham. Han har forsøkt Ã¥ studere litteratur, men gjorde ikke annet enn Ã¥ sitte Ã¥ lese og drikke pÃ¥ puben, og mistet derfor studieplassen og stipendet.

Han har for tida ikke noe sted å bo, og tilbringer dagene sovende på t-banen, og nettene inne på ulike akuttmottak.  På et slikt akuttmottak møter han Llewellyn Smith, som er hjerteoperert  og har fått raknet opp operasjonssåret.

Han flytter inn i sosialboligen Llewellyn deler med kjæresten, Aoife, og den lille datteren deres. Både Douglas og Llewellyn drømmer om å bli forfattere, og de prøver å jobbe sammen med skrivingen, men det blir mer drikking enn skriving.

Det er en morsom bok med mange underholdende historier. For eksempel når Llewellyn gifter seg og selskapet stikker fra pubregninga, eller når Douglas søker om statlig bostøtte ved å late som han leier et rom hos Aofies venninne Abby.  Det er ikke så ofte jeg leser skjønnlitteratur på engelsk, men jeg synes det var en bra bok, selv om det godt kan være at jeg glapp et og annet språklig poeng, og ikke hang med på alle referanser og sitater fra andre bøker. Boka har en lett og fornøyelig historie, perfekt for late sommerdager.

Her er et utdrag fra starten av boka, da Llewellyn tok med Douglas hjem fra akuttmottaket, og Douglas ser stua for første gang.

 All the wallpaper was half-torn from the walls but then the job had seemingly been abandoned. An old-fashioned yellow sofa sat against another stripped wall, so rather than walk the length of the room towards a table and chairs, I had to lower myself, a little awkwardly, seconds after she had. So I sat beside her. Her long leather thigh was very close to my own. My weight drove me deeper into the sofa than se, so our faces were at the same elevation. She stared out across the room – at nothing, or so it seemed – a slight smile on the edge of her lips as if in thought. She told me ‘This is the second time his stithces have gone,’ with a tone of awesome amazement. I nodded very slowly – my head aside, staring at her profile. Then I looked down because there was a rumpled-up towel on the sofa which both our bottoms were sitting upon.
‘Oh gosh,’ she said. ‘Sorry. Watch your trousers on that I’m afraid.’
I frowned, then I realised the towel concealed Llewellyn’s blood from when his stitches had torn open, snoozing on this sofa.

Be Sociable, Share!
This entry was posted in books. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published.

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>