Frihet

Tidligere i uka var jeg på “Jentekveld”, arrangert av Nordea i vår lokale kino. Først var det et foredrag om pensjonssparing, og deretter ble filmen “Mandela – Long walk to freedom” vist.

Foredraget om pensjonssparing var faktisk interessant, og hun som holdt det var både kunnskapsrik og flink  til å formidle. Mitt forhold til pensjonssparinger vel som hos mange andre, jeg i trevdeårene trenger vel ikke å tenke på det enda, det ordner seg nok når den tid kommer. Men etter foredraget begynte jeg å tenke at, jo, kanskje burde jeg spare litt. Jeg hadde jo nettopp sett både kurver og søylediagrammer som belyste forskjellen på det minste man kan få i årlig utbetaling som pensjonist, og hvor mye det kan bli om man sparer ekstra. Jeg vet ikke om foredragsholderen faktisk brukte ordet “Frihet”, men det står for meg at hun kunne ha sagt noe sånt som at “Om du skal ha frihet til å gjøre det du har lyst til når du blir pensjonist…”

Deretter var det klart for filmen om Mandela. Og for en film! jeg synes den var nydelig, og både smil og tårer satt løst i løpet av de 140 minuttene filmen varte, der vi fulgte Mandela fra noen korte glimt fra oppveksten, advokatjobben hans, konene og barna, arbeidet hans i ANC, fengselsoppholdet, og fram til han ble president. Alt han ofret i kampen for frihet. Jeg måtte gråte en god skvett da jeg kom hjem også.

Det som gjør meg trist er en fortvilelse og sorg over alle som kjemper for frihet her i verden. Frihet fra krig, forfølgelse, vold, sult, fattigdom og rus for å nevne noe. De som kjemper for rettferdighet og fred. Mens vi gjennomsnittlige nordmenn stort sett har det veldig greit. Vi har alt vi trenger, kan kjøpe det meste, og er opptatt av å ha frihet til å gjøre akkurat hva vi selv vil. Både økonomisk frihet, og frihet i form at vi ikke vil binde oss og forplikte oss unødig.

Og av og til, som etter å ha sett Mandela-filmen, blir jeg rammet av en indignasjon over denne gjennomsnittshverdagen som ikke mangler noe, men som noen ganger allikevel oppleves så platt og overfladisk. Det er da jeg vil selge alt jeg eier og hjelpe de som virkelig trenger det, si opp jobben og heller jobbe som frivillig i en organisasjon. Men like fort som den oppstod, blir tanken innhentet av realitetene. Det går jo selvsagt ikke, i Norge, med mann og barn, å gjøre noe slikt. Men når jeg blir pensjonist, da blir det andre boller! Da vil jeg bruke friheten til å gjøre hva jeg vil til å gjøre mer for andre!

Be Sociable, Share!
This entry was posted in løse tanker. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published.

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>