Feriebok

20150723_181542Siden det gikk så fort unna med “Slåttekar i himmelen” måtte jeg skaffe meg nytt lesestoff i løpet av ferieturen vår i Storbritannia. En av bøkene jeg endte opp med var “Their Lips Talk of Mischief” av Alan Warner.

Alan Warner er en skotsk forfatter som har utgitt flere romaner, men ingen av bøkene hans ser ut til å være oversatt til norsk.

Hovedpersonen i “Their Lips Talk of Mischief” er Douglas Cunningham. Han har forsøkt å studere litteratur, men gjorde ikke annet enn å sitte å lese og drikke på puben, og mistet derfor studieplassen og stipendet.

Han har for tida ikke noe sted å bo, og tilbringer dagene sovende på t-banen, og nettene inne på ulike akuttmottak.  På et slikt akuttmottak møter han Llewellyn Smith, som er hjerteoperert  og har fått raknet opp operasjonssåret.

Han flytter inn i sosialboligen Llewellyn deler med kjæresten, Aoife, og den lille datteren deres. Både Douglas og Llewellyn drømmer om å bli forfattere, og de prøver å jobbe sammen med skrivingen, men det blir mer drikking enn skriving.

Det er en morsom bok med mange underholdende historier. For eksempel når Llewellyn gifter seg og selskapet stikker fra pubregninga, eller når Douglas søker om statlig bostøtte ved å late som han leier et rom hos Aofies venninne Abby.  Det er ikke så ofte jeg leser skjønnlitteratur på engelsk, men jeg synes det var en bra bok, selv om det godt kan være at jeg glapp et og annet språklig poeng, og ikke hang med på alle referanser og sitater fra andre bøker. Boka har en lett og fornøyelig historie, perfekt for late sommerdager.

Her er et utdrag fra starten av boka, da Llewellyn tok med Douglas hjem fra akuttmottaket, og Douglas ser stua for første gang.

 All the wallpaper was half-torn from the walls but then the job had seemingly been abandoned. An old-fashioned yellow sofa sat against another stripped wall, so rather than walk the length of the room towards a table and chairs, I had to lower myself, a little awkwardly, seconds after she had. So I sat beside her. Her long leather thigh was very close to my own. My weight drove me deeper into the sofa than se, so our faces were at the same elevation. She stared out across the room – at nothing, or so it seemed – a slight smile on the edge of her lips as if in thought. She told me ‘This is the second time his stithces have gone,’ with a tone of awesome amazement. I nodded very slowly – my head aside, staring at her profile. Then I looked down because there was a rumpled-up towel on the sofa which both our bottoms were sitting upon.
‘Oh gosh,’ she said. ‘Sorry. Watch your trousers on that I’m afraid.’
I frowned, then I realised the towel concealed Llewellyn’s blood from when his stitches had torn open, snoozing on this sofa.

Posted in books | Leave a comment

Slåttekar i himmelen

Noe av det siste jeg kjøpte før vi dro avgårde på ferie var “Slåttekar i himmelen” av Edvard Hoem. Boka kom nylig i pocketutgave, og jeg trengte noe lett å ha med på ferie.
Jeg likte veldig godt “Mors og fars historie”, men det var allikevel ikke selvsagt at det var slåttekaren som skulle bli med på ferie. Av en eller annen uforståelig grunn fenger ikke utvandrerhistorier meg, selv om det absolutt burde det, som de fleste av oss har også jeg slektninger som dro til Amerika på 1800-tallet. Men jeg tenkte at det er da tross alt Hoem som har skrevet boka, så helt galt kan det da ikke være.
Og galt var det slett ikke, det er ikke ofte jeg sluker en bok så raskt som denne. Jeg ble revet med fra første stund, og levde meg helt inn i historien om slåttekaren Nesje, som jobber døgnet rundt for å få det til å gå rundt for han og familien, på den lille eiendommen de leier. Og om slekt på andre gårder som ikke lenger får endene til å møtes, men selger det de har for å starte på nytt i Amerika.
På siste side i boka satt jeg med klump i halsen og tårer i øynene over alt arbeid og slit Nesje, og egentlig alle arbeidsfolk på den tida, la ned med et håp om at livet skulle bli bedre, uten at det kanskje ble det. Mens de fleste av oss i dag har så alt for mye, men vi glemmer lett å være takknemlige.
image

Posted in books | Leave a comment

Fuglane

fuglane“Fuglane” av Tarjei Vesaas har vært på lista mi over bøker jeg synes jeg må få lest en gang, og da jeg kom over et eksemplar på et loppemarked i våres var det selvsagt at den måtte få bli med hjem.
Utgaven jeg har lest er utgitt av Gyldendal i 1974, og den inneholder faktisk bilder fra den polske filmen basert på boka, “Żywot Mateusza”.

Hovedpersonen i boka er Mattis, som er tilbakestående. Han bor sammen med den eldre søstera si, Hege. De lever sammen i en forutsigbar tosomhet, der dagene synes å være ganske like. De har lite penger, og de livnærer seg hovedsakelig av det Hege tjener på å strikke kofter. Mattis har prøvd mange ganger å skaffe seg en jobb, men hver gang han prøver seg på praktisk arbeid av noe slag skjærer det seg for han. Tankene flyr og hendene vil ikke samarbeide.

Mattis liker å være på vannet i den gamle robåten sin, og roinga blir ikke forstyrret av tankene hans, han ror like rett uansett. En dag får han en idé om å bli ferjemann på vannet, og den første, og eneste, passasjeren hans er tømmerarbeideren Jørgen. Han trenger også husly for natta, og blir med Mattis hjem. Jørgen blir boende på loftsrommet, og Hege og Jørgen blir etterhvert kjærester. Mattis takler ikke å måtte dele på Heges kjærlighet, og han bestemmer seg til slutt for å la vannet avgjøre hva som skal skje med han.

Det er en stillferdig bok som skildrer godt hvordan Mattis tenker, og vi blir ellers kjent med han gjennom dialogen mellom han og Hege. Dialogen dem i mellom går i faste takter, og Hege vet vet hvilke spor Mattis kan havne i, og hva hun skal si for roe han. Det er en fin bok, med en veldig var historie. Det er lite som driver historien framover, og jeg brukte av den grunn litt tid på å lese de drøyt 200 sidene, men alt i alt er det en fin bok!

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Rettsstridig forføyning

untitled“Rettsstridig forføyning” av Lena Andersson handler om forfatteren Ester Nilsson som får i oppdrag å holde et foredrag om kunsteren Hugo Rask. Hun som ellers opptrer rolig og fornuftig blir stormende forelsket i Hugo, og hun innleder et forhold til han. Hugo, på sin side, ser ikke ut til å ha den samme forståelse for hvilke forpliktelser som medfølger det å være i et forhold. Han tar kun sporadisk kontakt og holder ikke alltid avtalene. Når kontakten uteblir blir Ester rammet av angst og kjærlighetssorg. Men straks han tar kontakt, eller de møter på hverandre, mer eller mindre tilfeldig, blir håpet tent i Ester.

En gang falt hun for fristelsen og sendte en sms. Hun fikk for seg at det fellesskapet hun kjente i sitt indre, var virkelig, altså gjensidig. Det kom ikke noe svar, og dermed var selv de små splintene av uavhengighet ødelagt, og resten av uken ble verre. Hvorfor fattet hun ikke at avgrunnsangsten over en ubesvart sms var den samme hver gang, og at den eneste måten å unngå den på, var å ikke sende noen? Det var Håpet som forårsaket det, som døyvet minnet om skammen og angsten og fikk henne til å ta en sjanse på at alt var annerledes nå.

Denne boka er blant de bøkene jeg noterer meg fordi de får gode kritikker av anmelderne der ute. Men jeg er nok ikke like begeistra som den gjengse anmelder. Boka er helt grei å lese, men ikke særlig mer. Den gir et godt innblikk i hvordan man tenker når man er forelska, og hvordan man bruker tid på å tolke den andres ord og handlinger. Men jeg synes det hele blir litt uttværende, særlig er avsnittene med politiske og filosofiske betraktninger og dialoger langdryge.

Posted in books | Leave a comment

Det synger i gresset

Det-synger-i-gresset“Det synger i gresset” av Doris Lessing er fra 1950, og den er hennes debutroman.

Boka begynner med slutten. Mary blir funnet drept på farmen, og boyen Moses blir arrestert for mordet. Politiinspektøren ser ingen grunn til å etterforske saken noe nærmere, men den unge agronomen som bor i et lite hus på farmen vet at det skjuler seg en historie bak mordet.

Mary har hatt en vanskelig oppvekst. Faren drikker for mye, og foreldrene krangler ofte.  De to eldre søsknene hennes dør av dysenteri, og moren blir bitter på livet. Mary flytter hjemmefra så tidlig hun kan, og får seg jobb på et kontor i byen. Hun får etterhvert en god stilling på kontoret og har en stor bekjentskapskrets. Hun er lykkelig med livet slik det er og har aldri savnet en mann å dele det med. Men hun passerer tredve, og overhører en samtale der venninnene snakker om hvordan hun kler ser for ungpikeaktig for alderen og at hun burde gifte seg, men at det ikke ser ut som hun er interessert i den slags.

Det er en grusomhet å ødelegge det bilde et menneske har har dannet av seg selv, “i sannhetens navn” eller av andre uklare grunner. Et menneske klarer ikke alltid å lage seg ett nytt det kan leve videre på.

Mary begynner å lete etter en mann, og treffer den fattige farmeren Dick Turner. De gifter seg, og hun flytter inn i det lille huset på farmen. Herfra går det bare nedover med Mary.

Dick viser seg å være en håpløs farmer som hele tiden gjør dårlige investeringer og satser på feil ting. Mary blir ensom og har ingen ting å ta seg til mens Dick er ute på jordene hele dagen. Hun orker etterhvert ikke å engasjere seg i gårdsdriften heller, men blir mer og mer apatisk. Til slutt er det boyen som steller i huset for dem som tar all hennes oppmerksomhet.

Det er en veldig bra bok som det gjør vondt å lese. Mary som kunne ha levd lykkelig i byen ender opp like ulykkelige som sine foreldre. Boka skildrer også forholdet mellom de hvite farmerne og de svarte arbeiderne, og hvor dårlig arbeiderne behandles. Det er uforståelig hvordan mennesker, den gang som i dag, kan ha en oppfatning av at de er bedre og mer verdt enn andre, basert på rase eller religion.

Posted in books | Leave a comment

Dora Bruder

“Dora Bruder” er den andre boka jeg leser av Patrick Modiano, også denne på svensk. Men nå er det mulig å kjøpe norske oversettelser, jeg kjøpte “Ungdomstid” rett før jul da jeg egentlig skulle kjøpe julegaver.

Utgangspunktet for boka er at forfatteren finner en avisannonse fra desember 1941 der herr og fru Bruder etterlyser en ung pike, Dora Bruder, 15 år, 1,55 cm. Han bruker deretter ni år på å forsøke å rekonstruere livet hennes fra hun forsvinner og fram til hun sendes til Auschwitz i september 1942.

Dora og foreldrene bor på et hotell i Paris, men i 14-årsalderen begynner Dora på en katolsk internatskole. Det er ved denne skolen hun aldri møter opp denne søndagskvelden desember 1941, antakelig etter å ha besøkt foreldrene.

Vi følger forfatteren gjennom Paris, i gatene Dora må ha gått sine faste ruter, og hans søken etter informasjon i offentlige arkiver. Modiano kobler sine minner fra steder og personer, til Doras historie, og slik sett kobler disse to personenes liv sammen.

Sjangeren i boka er blanding av flere, den er biografisk og selvbigrafisk, men det også skildringer av hvordan forfatteren ser for seg at Doras liv må ha vært.  Modiano bruker ikke faktaopplysningene til å dikte opp en fortelling, men gjengir fakta presist, og det er tydelig i teksten når han skildrer hvordan noe kan ha vært, og når han formidler faktiske opplysninger. Det fikk meg til å tenke på et intervju jeg leste i Morgenbladet om hvordan Lydia Davis ville formidle sin slekts historie, jeg tror det ville vært på en lignende vis.

Modiano deler også opplysninger om andre jøder som ble fengslet omtrent samtidig med Dora, som var i samme interneringsleir, eller på annen måte krysser Doras liv. For som han skriver om en ukjent kvinne som ble arrestert samtidig med hans far; “Om inte jag skrev ner det, skulle det inte längre finnas något spår efter denne okända kvinna och min far i en polispiket på Champs-Elysées i februari 1942″.

Dora Bruder med sine foreldre

Dora Bruder med sine foreldre

Posted in books | Leave a comment

God jul!

20141224_220226Jeg ønsker dere alle en riktig god jul! Håper dere nyter rolige og fine dager, enten det er i store familieselskaper eller i sofaen med en god bok.

Bildet viser bøkene jeg fikk på julaften, jeg gleder meg til å lese de alle. “Vinternoveller” av Ingvild H. Rishøi er jeg forresten allerede godt i gang med. Jeg har lest ferdig den første novella, “Vi kan ikke hjelpe alle”, og jeg måtte ta meg sammen for ikke å begynne å grine på slutten, virkelig nydelig!

Posted in books | Leave a comment

Svøm med dem som drukner

Svoem-med-dem-som-drukner“Svøm med dem som drukner” av Lars Mytting kommer sikkert til å ligge under mangt et juletre i år. Og det er ikke noe galt i det.  Dette er et eventyr av en bok som et vidt spekter av lesere vil like.

Edvard Hirifjell vokser opp hos besteforeldrene på en gård i Gudbrandsdalen. Edvard og bestefaren lever i en tosomhet sentrert rundt gårdens faste gjøremål, og de har lite kontakt med folket ellers i bygda.

Foreldrene omkom i en ulykke i Frankrike, og Edvard aner at bestefaren ikke har fortalt alt han vet. Da bestefaren en dag ikke våkner fra middagsluren på divanen bestemmer Edvard seg for å søke sannheten om hva som skjedde.

Edvard reiser av gårde, først til Shetland, deretter til Somme i Frankrike, der foreldrene omkom. Edvards familiehistorie veves sammen med hendelser i første og annen verdenskrig. I tillegg foregår det et spill om penger og kjærlighet.

Denne boka har vel det meste man kan ønske seg fra en bok, og den er tidvis vanskelig å legge fra seg. Dog synes jeg det er litt mye valnøttrær, geværskjefter og spill i midtdelen av boka, og noen ganger er handlingen litt for forutsigbar. Men alt i alt er det en bra bok, og jeg liker særlig godt skildringene av livet på Hirifjell.

Posted in Uncategorized | Leave a comment

En smakebit på en søndag

Det er en stund siden sist jeg var med på En smakebit på en søndag. Ofte går helgene fort unna, og det er slett ikke hver søndag det blir tid til å lese så mye. Men i dag har det vært en skikkelig daffesøndag her hjemme, og jeg har lest opptil flere sider av “Lilla smycket” av årets nobelprisvinner Patrick Modiano.

De siste årene har jeg prøvd å få lest noe fra årets nobelprisvinner, men i år har ikke komitéen gjort det særlig enkelt om man ikke kan fransk. Bøkene virker ikke å være veldig oversatt til noe språk egentlig. På norsk er de vanskelige å oppdrive, de kan ikke kjøpes (men Cappelen Damm kommer etter hvert med gjenutgivelser) og Deichmanske hadde 33 måneders ventetid sist jeg sjekka. Så løsningen ble å bestille et par svenske oversettelser fra adlibris.com.

lilla_smycket“Lilla smycket” handler om Thérèse som plutselig en dag, på en metrostasjon i Paris, synes hun gjenkjenner moren sin. Moren som hun har blitt fortalt at døde ti år tidligere i Marokko. Hun følger etter kvinnen, og ser hvor hun bor. Utdraget er fra tredje gangen hun befinner seg utenfor blokka kvinnen bor i. Hun snakker med portneren, og går deretter opp til kvinnens leilighet i fjerde etasje.

Jag fick ett inntryck av, inte att ha tagit mig uppför en trappa, utan att ha stigit ner i botten av en brunn. Tolv år hade behövts för att förvandla den vita dubbeltdörren til denna gamla avflagade dörr, i det glåmiga skenet från en glödlampa, och för att ersätta den lilla förgyllda plåtskylt där namnet GREVINNAN SONIA O’DAUYÉ stod ingraverat med en sida ur ett skolbarns skrivhäfte där detta enkla namn hade krafsats ner: BORÉ.
Jag blev stående framför dörren, utan att ringa på. Ofte, när jag återvände ensam till den stora våningen nära Bois de Boulogne, var det ingen som öppnade. Då sprang jag nerför trappan igen och gick och ringde i ett kafé en bit längre bort på avenyn. Innehavaren såg vänligt på mig, liksom de andra kunderna. De verkade veta vem jag var. De hade skaffat sig upplysningar. En dag hade en av dem sagt; “Det är flickan i 129:an.” Jag hade inga pengar och slapp betala för samtalet. Jag steg in i telefonhyttan. Apparaten på väggen satt för högt upp så jag fick lov att ställa mig på tå för att slå numret: Passy 1528. Men ingen svarade hos grevinnan Sonia O’Dauyé.
Under några korta ögonblick kände jag mig frestad att trycka på ringklockan. Jag var så gott som säker på att hon skulle öppna. För det första var lägenheten för liten för att ljudet av ringklockan skulle förlora sig i fjärran, som i filen av rum på Passy 1528. Dessutom var det sällsynt med besökare och hon tog nog vara på minsta händelse som kunde bryta hennes ensamhet. Eller också hoppades hon fortfarande på besök av den man som seden en tid tillbaka inte längre syntes till – herrn som såg ut att vara från Nordafrika… Men de utbrott av folkskygghet som hon drabbadas av då och då och som fick henne att stänga in sig i sitt rum eller att försvinna i flera dagar hade kanske förvärrats efter tolv år.

Posted in books | 5 Comments

Meg eier ingen

Meg-eier-ingen“Meg eier ingen” av Åsa Linderborg en en selvbiografisk roman om forfatterens oppvekst alene med sin alkolholiserte far.
Samme våren som hun fyller fire flytter moren ut av leiligheten, til fordel for et nytt liv med Lasse. Faren jobber som herder på metallverkstedet. Han har jobbet der siden han var 14, og det er et tungt og varmt arbeid, som sliter hardt på kroppen. Nå får han i tillegg det daglige ansvaret for Åsa.
Faren starter dagen med å spy opp gårsdagens øl i kjøkkenvasken. Før jobb sykler han avgårde med Åsa på bagasjebrettet og setter henne av utenfor barnehagen, etter jobb sykler de innom farmor og farfar og spiser middag der. Så går turen innom butikken for å kjøpe øl.
Hjemme setter faren sin ære i å ha det peneste stuevinduet og den frodigste balkongkassa, men ellers mangler det mye. Det er hverken tannpuss eller vask, sengetøy eller særlig med mat, og oftest er det tomt for penger. Men det er absolutt kjærlighet. Åsa vil være så nær faren som hun kan. De leker sammen, faren leser bøker for henne, og de sover ved siden av hverandre. Faren tar seg av Åsa som best han kan, selv om det ikke alltid er nok.
Åsa sover gjerne hos tantene sine i helgene, i tillegg er hun hos moren sin i helger og ferier.
I tenårene begynner Åsa gradvis å bo mer hos moren. Hun endrer etternavn til morens, og til slutt ser hun knapt faren.
Det er dårlige tider i industrien, og faren mister til slutt jobben som herder. Han får aldri noen ny fast jobb, men trives godt med en sporadisk jobb på et snekkerverksted. Arbeidet med tre er mye lettere, og han får være mer kreativ. I tillegg drikker han mindre enn før.
Åsa studerer, får barn og tar doktorgrad i historie. Hun har gradvis mer kontakt med faren. De ringer til hverandre og hun kommer på besøk. Han er stolt av at hun studerer og stolt av barnebarna.
Alt ser lysere ut for faren, selv om han har det trangt økonomisk virker han lykkeligere. Men så en dag er han plutselig død. Han blir funnet død i senga, 60 år gammel.
Etter å ha lest ferdig boka, og snufset meg gjennom de siste 70 sidene av den, ender jeg med like mye sympati for faren som for Åsa.
Fortellingen illustrerer godt slutten på industriens dominans i samfunnet. Faren bruker det meste av livet på den tunge jobben på metallverkstedet som gir lav lønn og sliten kropp. Og når han mister jobben har han ingenting igjen. Åsa har doktorgrad og en lønn faren bare kan drømme om.
Men Åsa har selvfølgelig hatt en tøff oppvekst som har satt sine spor. Det er vanskelig å forstå hvordan moren bare kunne dra avgårde og overlate Åsa til faren, hvordan hun kunne gamble med datterens liv og helse. Kanskje hun trodde det var farens eneste mulighet for å overleve, at livet hans uten Åsa ville ha raknet fullstendig.

Jeg spurte mamma hvorfor jeg ikke fikk bli med henne den kvelden. Ikke fordi jeg hadde ønsket det, men fordi jeg ville vite hvorfor.
Hun svarte alltid det samme.
Hun syntes så synd på pappa at hun gav ham det fineste hun hadde.

Posted in books | Leave a comment