Det synger i gresset

Det-synger-i-gresset“Det synger i gresset” av Doris Lessing er fra 1950, og den er hennes debutroman.

Boka begynner med slutten. Mary blir funnet drept på farmen, og boyen Moses blir arrestert for mordet. Politiinspektøren ser ingen grunn til å etterforske saken noe nærmere, men den unge agronomen som bor i et lite hus på farmen vet at det skjuler seg en historie bak mordet.

Mary har hatt en vanskelig oppvekst. Faren drikker for mye, og foreldrene krangler ofte.  De to eldre søsknene hennes dør av dysenteri, og moren blir bitter på livet. Mary flytter hjemmefra så tidlig hun kan, og får seg jobb på et kontor i byen. Hun får etterhvert en god stilling på kontoret og har en stor bekjentskapskrets. Hun er lykkelig med livet slik det er og har aldri savnet en mann å dele det med. Men hun passerer tredve, og overhører en samtale der venninnene snakker om hvordan hun kler ser for ungpikeaktig for alderen og at hun burde gifte seg, men at det ikke ser ut som hun er interessert i den slags.

Det er en grusomhet å ødelegge det bilde et menneske har har dannet av seg selv, “i sannhetens navn” eller av andre uklare grunner. Et menneske klarer ikke alltid å lage seg ett nytt det kan leve videre på.

Mary begynner å lete etter en mann, og treffer den fattige farmeren Dick Turner. De gifter seg, og hun flytter inn i det lille huset på farmen. Herfra går det bare nedover med Mary.

Dick viser seg å være en håpløs farmer som hele tiden gjør dårlige investeringer og satser på feil ting. Mary blir ensom og har ingen ting å ta seg til mens Dick er ute på jordene hele dagen. Hun orker etterhvert ikke å engasjere seg i gårdsdriften heller, men blir mer og mer apatisk. Til slutt er det boyen som steller i huset for dem som tar all hennes oppmerksomhet.

Det er en veldig bra bok som det gjør vondt å lese. Mary som kunne ha levd lykkelig i byen ender opp like ulykkelige som sine foreldre. Boka skildrer også forholdet mellom de hvite farmerne og de svarte arbeiderne, og hvor dårlig arbeiderne behandles. Det er uforståelig hvordan mennesker, den gang som i dag, kan ha en oppfatning av at de er bedre og mer verdt enn andre, basert på rase eller religion.

Posted in books | Leave a comment

Dora Bruder

“Dora Bruder” er den andre boka jeg leser av Patrick Modiano, også denne på svensk. Men nå er det mulig å kjøpe norske oversettelser, jeg kjøpte “Ungdomstid” rett før jul da jeg egentlig skulle kjøpe julegaver.

Utgangspunktet for boka er at forfatteren finner en avisannonse fra desember 1941 der herr og fru Bruder etterlyser en ung pike, Dora Bruder, 15 år, 1,55 cm. Han bruker deretter ni år på å forsøke å rekonstruere livet hennes fra hun forsvinner og fram til hun sendes til Auschwitz i september 1942.

Dora og foreldrene bor på et hotell i Paris, men i 14-årsalderen begynner Dora på en katolsk internatskole. Det er ved denne skolen hun aldri møter opp denne søndagskvelden desember 1941, antakelig etter å ha besøkt foreldrene.

Vi følger forfatteren gjennom Paris, i gatene Dora må ha gått sine faste ruter, og hans søken etter informasjon i offentlige arkiver. Modiano kobler sine minner fra steder og personer, til Doras historie, og slik sett kobler disse to personenes liv sammen.

Sjangeren i boka er blanding av flere, den er biografisk og selvbigrafisk, men det også skildringer av hvordan forfatteren ser for seg at Doras liv må ha vært.  Modiano bruker ikke faktaopplysningene til å dikte opp en fortelling, men gjengir fakta presist, og det er tydelig i teksten når han skildrer hvordan noe kan ha vært, og når han formidler faktiske opplysninger. Det fikk meg til å tenke på et intervju jeg leste i Morgenbladet om hvordan Lydia Davis ville formidle sin slekts historie, jeg tror det ville vært på en lignende vis.

Modiano deler også opplysninger om andre jøder som ble fengslet omtrent samtidig med Dora, som var i samme interneringsleir, eller på annen måte krysser Doras liv. For som han skriver om en ukjent kvinne som ble arrestert samtidig med hans far; “Om inte jag skrev ner det, skulle det inte längre finnas något spår efter denne okända kvinna och min far i en polispiket på Champs-Elysées i februari 1942″.

Dora Bruder med sine foreldre

Dora Bruder med sine foreldre

Posted in books | Leave a comment

God jul!

20141224_220226Jeg ønsker dere alle en riktig god jul! Håper dere nyter rolige og fine dager, enten det er i store familieselskaper eller i sofaen med en god bok.

Bildet viser bøkene jeg fikk på julaften, jeg gleder meg til å lese de alle. “Vinternoveller” av Ingvild H. Rishøi er jeg forresten allerede godt i gang med. Jeg har lest ferdig den første novella, “Vi kan ikke hjelpe alle”, og jeg måtte ta meg sammen for ikke å begynne å grine på slutten, virkelig nydelig!

Posted in books | Leave a comment

Svøm med dem som drukner

Svoem-med-dem-som-drukner“Svøm med dem som drukner” av Lars Mytting kommer sikkert til å ligge under mangt et juletre i år. Og det er ikke noe galt i det.  Dette er et eventyr av en bok som et vidt spekter av lesere vil like.

Edvard Hirifjell vokser opp hos besteforeldrene på en gård i Gudbrandsdalen. Edvard og bestefaren lever i en tosomhet sentrert rundt gårdens faste gjøremål, og de har lite kontakt med folket ellers i bygda.

Foreldrene omkom i en ulykke i Frankrike, og Edvard aner at bestefaren ikke har fortalt alt han vet. Da bestefaren en dag ikke våkner fra middagsluren på divanen bestemmer Edvard seg for å søke sannheten om hva som skjedde.

Edvard reiser av gårde, først til Shetland, deretter til Somme i Frankrike, der foreldrene omkom. Edvards familiehistorie veves sammen med hendelser i første og annen verdenskrig. I tillegg foregår det et spill om penger og kjærlighet.

Denne boka har vel det meste man kan ønske seg fra en bok, og den er tidvis vanskelig å legge fra seg. Dog synes jeg det er litt mye valnøttrær, geværskjefter og spill i midtdelen av boka, og noen ganger er handlingen litt for forutsigbar. Men alt i alt er det en bra bok, og jeg liker særlig godt skildringene av livet på Hirifjell.

Posted in Uncategorized | Leave a comment

En smakebit på en søndag

Det er en stund siden sist jeg var med på En smakebit på en søndag. Ofte går helgene fort unna, og det er slett ikke hver søndag det blir tid til å lese så mye. Men i dag har det vært en skikkelig daffesøndag her hjemme, og jeg har lest opptil flere sider av “Lilla smycket” av årets nobelprisvinner Patrick Modiano.

De siste årene har jeg prøvd å få lest noe fra årets nobelprisvinner, men i år har ikke komitéen gjort det særlig enkelt om man ikke kan fransk. Bøkene virker ikke å være veldig oversatt til noe språk egentlig. På norsk er de vanskelige å oppdrive, de kan ikke kjøpes (men Cappelen Damm kommer etter hvert med gjenutgivelser) og Deichmanske hadde 33 måneders ventetid sist jeg sjekka. Så løsningen ble å bestille et par svenske oversettelser fra adlibris.com.

lilla_smycket“Lilla smycket” handler om Thérèse som plutselig en dag, på en metrostasjon i Paris, synes hun gjenkjenner moren sin. Moren som hun har blitt fortalt at døde ti år tidligere i Marokko. Hun følger etter kvinnen, og ser hvor hun bor. Utdraget er fra tredje gangen hun befinner seg utenfor blokka kvinnen bor i. Hun snakker med portneren, og går deretter opp til kvinnens leilighet i fjerde etasje.

Jag fick ett inntryck av, inte att ha tagit mig uppför en trappa, utan att ha stigit ner i botten av en brunn. Tolv år hade behövts för att förvandla den vita dubbeltdörren til denna gamla avflagade dörr, i det glåmiga skenet från en glödlampa, och för att ersätta den lilla förgyllda plåtskylt där namnet GREVINNAN SONIA O’DAUYÉ stod ingraverat med en sida ur ett skolbarns skrivhäfte där detta enkla namn hade krafsats ner: BORÉ.
Jag blev stående framför dörren, utan att ringa på. Ofte, när jag återvände ensam till den stora våningen nära Bois de Boulogne, var det ingen som öppnade. Då sprang jag nerför trappan igen och gick och ringde i ett kafé en bit längre bort på avenyn. Innehavaren såg vänligt på mig, liksom de andra kunderna. De verkade veta vem jag var. De hade skaffat sig upplysningar. En dag hade en av dem sagt; “Det är flickan i 129:an.” Jag hade inga pengar och slapp betala för samtalet. Jag steg in i telefonhyttan. Apparaten på väggen satt för högt upp så jag fick lov att ställa mig på tå för att slå numret: Passy 1528. Men ingen svarade hos grevinnan Sonia O’Dauyé.
Under några korta ögonblick kände jag mig frestad att trycka på ringklockan. Jag var så gott som säker på att hon skulle öppna. För det första var lägenheten för liten för att ljudet av ringklockan skulle förlora sig i fjärran, som i filen av rum på Passy 1528. Dessutom var det sällsynt med besökare och hon tog nog vara på minsta händelse som kunde bryta hennes ensamhet. Eller också hoppades hon fortfarande på besök av den man som seden en tid tillbaka inte längre syntes till – herrn som såg ut att vara från Nordafrika… Men de utbrott av folkskygghet som hon drabbadas av då och då och som fick henne att stänga in sig i sitt rum eller att försvinna i flera dagar hade kanske förvärrats efter tolv år.

Posted in books | 5 Comments

Meg eier ingen

Meg-eier-ingen“Meg eier ingen” av Åsa Linderborg en en selvbiografisk roman om forfatterens oppvekst alene med sin alkolholiserte far.
Samme våren som hun fyller fire flytter moren ut av leiligheten, til fordel for et nytt liv med Lasse. Faren jobber som herder på metallverkstedet. Han har jobbet der siden han var 14, og det er et tungt og varmt arbeid, som sliter hardt på kroppen. Nå får han i tillegg det daglige ansvaret for Åsa.
Faren starter dagen med å spy opp gårsdagens øl i kjøkkenvasken. Før jobb sykler han avgårde med Åsa på bagasjebrettet og setter henne av utenfor barnehagen, etter jobb sykler de innom farmor og farfar og spiser middag der. Så går turen innom butikken for å kjøpe øl.
Hjemme setter faren sin ære i å ha det peneste stuevinduet og den frodigste balkongkassa, men ellers mangler det mye. Det er hverken tannpuss eller vask, sengetøy eller særlig med mat, og oftest er det tomt for penger. Men det er absolutt kjærlighet. Åsa vil være så nær faren som hun kan. De leker sammen, faren leser bøker for henne, og de sover ved siden av hverandre. Faren tar seg av Åsa som best han kan, selv om det ikke alltid er nok.
Åsa sover gjerne hos tantene sine i helgene, i tillegg er hun hos moren sin i helger og ferier.
I tenårene begynner Åsa gradvis å bo mer hos moren. Hun endrer etternavn til morens, og til slutt ser hun knapt faren.
Det er dårlige tider i industrien, og faren mister til slutt jobben som herder. Han får aldri noen ny fast jobb, men trives godt med en sporadisk jobb på et snekkerverksted. Arbeidet med tre er mye lettere, og han får være mer kreativ. I tillegg drikker han mindre enn før.
Åsa studerer, får barn og tar doktorgrad i historie. Hun har gradvis mer kontakt med faren. De ringer til hverandre og hun kommer på besøk. Han er stolt av at hun studerer og stolt av barnebarna.
Alt ser lysere ut for faren, selv om han har det trangt økonomisk virker han lykkeligere. Men så en dag er han plutselig død. Han blir funnet død i senga, 60 år gammel.
Etter å ha lest ferdig boka, og snufset meg gjennom de siste 70 sidene av den, ender jeg med like mye sympati for faren som for Åsa.
Fortellingen illustrerer godt slutten på industriens dominans i samfunnet. Faren bruker det meste av livet på den tunge jobben på metallverkstedet som gir lav lønn og sliten kropp. Og når han mister jobben har han ingenting igjen. Åsa har doktorgrad og en lønn faren bare kan drømme om.
Men Åsa har selvfølgelig hatt en tøff oppvekst som har satt sine spor. Det er vanskelig å forstå hvordan moren bare kunne dra avgårde og overlate Åsa til faren, hvordan hun kunne gamble med datterens liv og helse. Kanskje hun trodde det var farens eneste mulighet for å overleve, at livet hans uten Åsa ville ha raknet fullstendig.

Jeg spurte mamma hvorfor jeg ikke fikk bli med henne den kvelden. Ikke fordi jeg hadde ønsket det, men fordi jeg ville vite hvorfor.
Hun svarte alltid det samme.
Hun syntes så synd på pappa at hun gav ham det fineste hun hadde.

Posted in books | Leave a comment

Min fars hode

Min-fars-hode“Min fars hode” av Jelena Botsorisjvili er en en kort og liten bok, der historien fortelles i ett sammenhengende brev som jeg-personen skriver til sin sønn Frederik.
Brevet gir glimt og bruddstykker av jeg-personens oppvekst i Georgia før Sovjetunionens fall. Faren jobbet som taleskriver i forvaltningen, og moren, skuespilleren, spilte i en film som ung, men fikk ingen roller siden.
Det var trange økonomiske kår, og en stor usikkerhet og frykt for framtiden. Men samtidig skildres det et sterkt samhold blant folk, fordi alle var i samme båt.

Jeg vil forklare hvorfor vi alle allikevel klarte å være lykkelige i den grå Sovjetunionen. Vi hadde et fellesskap, vi var en enhet. Vi var alle blitt frarøvet fortiden og avledet fra nåtiden med en drøm om fremtiden. Vi var alle like i det at noen bestemte for oss, istedet for oss – om vi skulle limes inn i boken eller rives ut. Det eksisterte en absolutt trygghet for at fremtiden ikke var avhengig av deg, av deg personlig, selv om den var din.

En interessant liten bok om livet i Sovjetunionen!

Posted in books | Leave a comment

Sa mor

Tidligere i uka vandret jeg rundt på biblioteket mens poden var på sommerbokfest. Jeg fant selvsagt mye spennende når jeg gikk og tittet i hyllene. Det er ikke så ofte jeg tar meg tid til å bare gå rundt på måfå, som oftest er jeg innom på vei til noe annet og plukker opp en bunke barnebøker eller henter en bestilt bok. En pen liten bunke bøker måtte bli med hjem. og en av disse var “Sa mor” av Hal Sirowitz.

“Sa mor” er en diktsamling, som jeg antar er kjent for mange. Diktene er små historier og begynner gjerne med noe mor sa. For eksempel “Ikke lek med paraplyen i butikken, sa mor” eller “I dag skal vi besøke min mors grav, sa mor”. Mor er av den advarende typen, og skisserer hvordan ting kan gå galt om han ikke gjør som hun sier. I tillegg klager hun over hva hun ofrer for sønnen og hvordan han plager henne med det han gjør og er. Innimellom er det også dikt om kjærester, og forhold som ikke går så bra. Diktene er morsomme, men samtidig er det tragisk hva moren kan finnne på å formane om, og hva hun er i stand til å si til sønnen.

Under er en animasjon til to av diktene i boka, “Avkuttet arm” og “Smuler”, laget av Sigrid Astrup

Når jeg kommer over nye forfattere, særlig om det de skriver er unikt eller spesielt, må jeg ofte google og finne ut mer om navnet. Det måtte jeg helt opplagt i dette tilfellet.

Hal Sirowitz jobbet i mange år som spesiallærer i den offentlige skolen i New York. Han fikk sitt gjennombrudd som dikter gjennom en poet-kafé, der han ofte deltok på diktopplesningskonkurranser. Senere reiste han rundt i USA og leste opp diktene sine. Han er faktisk den mestselgende oversatte poeten i Norge i følge hans egen nettside (halsirowitz.com,  en.wikipedia.org). De siste årene har han dessverre slitt med Parkinsons, og kona, Minter Krotzer, jobber med et bokprosjekt om det (www.minterkrotzer.comwww.wordgathering.com).

Her kan du høre Hal Sirowitz selv lese “Avkuttet arm”. Han leser på en spesiell og morsom måte.

Jeg må nok innom biblioteket igjen snart og finne “Sa far” og “Sa terapeuten”.

Posted in books | Leave a comment

Huset ved moskeen

Huset-ved-moskeenHuset ved moskeen av Kader Abolah er en av bøkene jeg kom over på “Sommerens lesetips fra Amnesty”.

Boka handler om huset ved moskeen i den iranske byen Sandjan, og om familien som bor der. Huset har vært der i mange hundre år, og moskeens imam har like lenge kommet fra dette huset.  Vi kommer inn i fortellingen like før amerikanerne lander på månen, da As-saberi er moskeens iman, og fetteren Aqa Djan er byens mektig teppehandler og moskeens leder.

Jeg ble fra første side oppslukt av historien, og de levende skildringene får meg nesten til å føle meg som en del av familien.  Vi blir kjent med de ulike personene i huset; konene, barna, de to eldre tjenestedamene som omtales som “bestemødrene”, og andre slektninger som jevnlig er innom huset. Kråka, storkene, og fiskene i bassenget blir heller ikke utelatt. I begynnelse av boka er mange skildringer av artige hverdagsepisoder, kombinert med innblikk i forhistoriene til personene.

Hverken As-saberi eller Aqa Djan synes å være spesielt politisk interesserte. De er fornøyde med tilværelsen slik den er, enten det nå er den amerikavennlige sjahen som styrer eller ei. Men revolusjonen er uunngåelig. Sjahen må flykte, og ayatollah Khomeini tar over makten. I den urolige tida som følger viser det seg at huset ved moskeen har rommet mennesker med alle slags politiske ståsteder. Fra “Guds dommer” som dømmer til døden uten rettssak, til den venstreorienterte som opererer i det skjulte mot Khomeinis prestestyre, og de i et sted i mellom. Felles for de alle er at livet aldri blir som før.

Denne boka må være den beste jeg har lest hittil i år. Den er virkelig godt skrevet, og de levende skildringene av familien i huset flettet sammen de historiske hendelsene gjør at man lærer mye om iransk kultur og historie. Dette er en bok jeg skulle ønske aldri tok slutt. Desverre gjorde den jo det, men personene og historien kommer til å følge meg lenge enda.

Posted in books | 2 Comments

Langdryg sommerlesning

Somrenes-bok“Somrenes bok” av Emylia Hall, med sitt romantiske omslag, er et godt eksempel på en bok jeg neppe hadde kommet på å kjøpe selv. Men når jeg nå engang fikk den, måtte jeg gi den et forsøk. Jeg ble dessverre ikke veldig begeistret, selv om jeg synes boka redder seg inn litt på slutten.

Boka handler om Beth som bor i London og jobber på et galleri. Faren, som hun har et anstrengt forhold til, kommer på besøk og gir henne en pakke som har kommet fra Ungarn. I pakken er det et fotoalbum som har tilhørt Marika, hun som Beth en gang kalte mor. Fotoalbumet følges av et brev fra Zoltán som sier at Marika er død.

Vi skjønner at det har skjedd noe opprivende tidligere, for Beth vil ikke bli minnet om Marika, og somrene hun tilbrakte hos henne fra hun var 10 til hun ble 16. Men hun klarer ikke å unngå fotoalbumet. Hun tar det omsider med seg ut i parken, og begynner å bla i det.

Hele familien dro til Marikas hjemland Ungarn da Beth var ni. Møtet med hjemlandet blir sterkt for Marika, og hun beslutter seg for å bli. Beth og faren reiser tilbake til England, og lever et stille og rutinepreget liv. Beths store årlige høydepunkt er når hun hver sommer reiser på besøk til Marika, og hennes samboer, kunstneren Zoltán.  Med utgangspunkt i bildene i fotoalbumet får vi fortellingen om ukene i Ungarn, et kapittel for hver sommer.

Å bruke fotoalbumet til å skape en indre fortelling i boka er en god idé, men somrene fram til den siste er alle ganske like. Det er landskapsskildringer, god mat og drikke, bading i tjernet, Zoltán som arbeider i atelieret og Beth som er forelsket i nabogutten Tamás. Disse somrene varer 250 sider, og jeg synes det er lite som driver fortellingen videre, jeg går rett og slett litt lei. Jeg leser kun videre i påvente av dette opprivende som jeg antar skjer den siste sommeren. Og når avsløringen endelig kommer blir jeg så oppgitt og opprørt over Beths reaksjon. Jeg blir irritert over å ha kjedet meg gjennom så mange somrer for å komme til dette, tenk hvor annerledes livet kunnet vært for alle om hun hadde taklet det bedre.

Heldigvis reddes fortellingen og mitt totalinntrykk litt av den tristlykkelige slutten. Dette er allikevel ikke boka for meg, men noen andres bok er det helt sikkert.

Posted in books | 1 Comment