Souads vesker

Souads-vesker“Souads vesker” av Cecilie Seim hadde jeg neppe fått vite om, eller lest, om det ikke hadde vært for Sommerens lesetips fra Amnesty. Det er mange interessante boktips der, og jeg har også bestilt “Huset ved moskeen” på biblioteket. Men noen av bøkene virker å inneholde så triste historier at jeg ikke tror jeg ville klart å lese de.

“Souads vesker” er en billedbok for voksne, tilpasset lesere som trenger enklere tekster og språk. Lettlest-hylla på biblioteket har et slags annenrangs preg over seg, men det er jo virkelig utfordrende å skulle formidle og skape, med få og enkle ord.

Boka handler om Souad som har kommet til Norge som flyktning, sammen med med mann og barn. Mannen er på jobb fra tidlig til sent, og barna er på skole, har venner og deltar på fritidsaktiviteter. Souad, derimot, lever livet i ensomhet hjemme, sammen med veskene sine. Den grønne veska inneholder det hun trenger for å overleve, den røde inneholder håndarbeidssakene, den blå veska har det man trenger for å leve i Norge, og den rosa veska, den inneholder alle minnene, fra da hun var liten, fra landet hun måtte reise fra.

Boka formidler med sine få ord og flotte illustrasjoner mye om ensomhet, savn, tungsinn og motløshet i møte med et helt nytt land, men den gir heldigvis også håp. Boka er vel verdt å lese, for alle.

Posted in books | Leave a comment

Av måneskinn gror det ingenting

Nedreaas-TorborgEtter vårens reservasjonsrettdebatt fikk jeg lyst til lese noe eldre litteratur med abort som tema, for å få et innblikk i den tidens problemstillinger knyttet til abort.

Jeg vet ikke hvordan jeg kom på Torborg Nedreaas’ “Av måneskinn gror det ingenting”, men den ble i hvert fall lånt på bibioteket.

Som vanlig, når jeg låner bøker på biblioteket, blir bøkene lest i siste øyeblikk før de må leveres. Omtalen av denne boka er derfor veldig fritt etter hukommelsen.

Boka har en fortelling inni en fortelling, og starter med slutten av den ytre fortellingen; en mann går rundt i byen og leter etter en kvinne.

Denne kvinnen møtte han helt tilfeldig på togstasjonen noen dager tidligere. Det er noe ved henne som får han til å ta kontakt, og sammen rusler de rundt i byen. Mannen trives i hennes nærvær, og hun blir med han hjem.

Kvinnen ønsker så inderlig å fortelle noe, og gjennom den påfølgende natten får vi høre hennes livshistorie.

Hun er vokst opp i en fattig gruvearbeiderfamile, men en bror og en søster. Faren jobbet hardt i gruven, mens moren jobbet og slet hjemme. De kunne nok vært flere søsken også, om det hadde vært råd til flere. I stedet passet moren på å drive seg så hardt at hun i perioder ble sengeliggende med blodig sengetøy.

Kvinnen forelsker seg i folkeskolelæreren sin, Johannes. De innleder et forhold, og hun blir gravid.

I mellomtiden har søsteren fått en sønn utenfor ekteskapet, og det har vært krangel og bråk hjemme om dette. Situasjonen “reddes” ved at søsteren etterhvert blir gift med faren til barnet. Men det viser seg at ektemannen ikke er særlig hyggelig, og søsteren tør aldri få flere barn.

Kvinnen skulle så gjerne beholdt barnet sitt, men ser ingen annen mulighet enn å oppsøke legen for å få det fjernet. Abort er ulovlig, men hun får allikevel hjelp hos legen, denne ene gangen.

Kvinnen og Johannes beholder et slags forhold opp gjennom årene, selv om de begge etterhvert blir gift på hver sin kant. Hun får aldri barn, men må derimot oppleve flere aborter. Kjærligheten til Johannes og det ustabile forholdet ødelegger mye for henne, både fysisk og følelsesmessig.

Flere ganger i boka kommer det frem at kvinnen synes det er noe alvorlig galt med samfunnet når ikke alle barn kan ønskes velkommen til verden. Når det er så skamfullt å få barn uten å være gift at barn ikke blir født, eller de gjemmes vekk hjemme. Når arbeiderne tjener så lite at det ikke er råd til alle barna.

Når kvinnen har fortalt ferdig historien sovner mannen der han sitter, og når han våkner er kvinnen borte. Det er derfor han er ute i gatene og leter etter henne. Han vil ikke gi seg før han har funnet henne.

Jeg liker skrivestilen til Nedreaas, og jeg blir fort revet med i kvinnens historie. Jeg synes også det er en viktig bok, særlig for oss som lever i dag, langt unna bokas tidsperiode. For selv om samfunnet har endret seg mye, og den tidens problemstillinger ikke er like aktuelle i dag, lever vi fortsatt i et samfunn der enkelte livssituasjoner kan gjøre det vanskelig å ønske barn velkommen til verden.

Posted in books | Leave a comment

Stillitsen

FabritiusFor tida leser jeg “The Goldfinch” (Stillitsen) av Donna Tartt, på en nokså nylig innkjøpt Kindle. Jeg  har ikke kommet så langt i denne mursteinen av en bok enda, men det har allerede blitt vanskelig å legge den fra seg.

Der jeg er i boka nå er hovedpersonen og moren på kunstmuseum og ser en utstilling med nederlandske malerier. Morens favoritt i utstillingen er “Stillitsen” av Carel Fabritius. Hun så maleriet allerede som barn i en bok hun lånte på biblioteket, og hun kunne se på det i timevis.

Det er selvsagt dette maleriet som gir tittelen til boka, og det er et av få malerier som finnes av Fabritius. Han døde ung i en stor eksplosjon i byen Delft, forårsaket av brann i et ammunisjonslager. Studioet hans med mange av maleriene gikk også tapt i eksplosjonen. (Kilde: Wikipedia)

Posted in books | Leave a comment

Trengsel

trengselBoka “Trengsel” av Kathrine Nedrejord handler om ei ung jente som reiser til Paris for å studere og for  skrive.

Hun har reist mye før, bodd i flere forskjellige land, og har flere forhold bak seg. Hun liker begynnelser, men ser ut til å streve med fortsettelser.

I Paris blir hun sammen med en gutt av algerisk opprinnelse, og boka skildrer hvordan hun gradvis kveles av forholdet. Kjæresten viser seg å være kontrollerende og sjalu. Han synes hun sløser for mye med penger og  sjekker telefonen hennes for å se hvem hun har kontakt med. Samtidig kan han trøste henne som om hun var et barn, “lille, lille deg”. På fest kan hun ikke snakke for lenge med andre uten at han kommer og drar henne med seg, men selv kan han forsvinne med guttegjengen og la hun sitte igjen alene.

Hovedpersonen blir stadig dystrere til sinns. Hun tar til seg det kjæresten sier, “Dumme meg, jeg sløser for mye”. Etterhvert utvikler hun et hat og en avsky for kjæresten, samtidig som hun prøver å gjøre ting som han liker for at han skal bli glad. Hun tenker stadig på å bare forsvinne, fordufte helt.

Hun reiser seg, han rører på seg, løfter så vidt på hodet, krøllene står til alle kanter, hvor skal hun? På badet, sier hun, bare tisse. Ut i gangen, til det vesle kjøkkenet, den lille stolen, setter seg på den, har noen sigaretter i veska. Skal ikke røyke inne. Burde ha åpnet vinduet. Tenner en. Naken fortsatt. Er gardinene helt lukket? Han kunne bli sint. Ikke noen andre som skal se henne. Gjemme henne bak T-skjorter, ikke sole seg toppløs. Smiler. Hører ikke på. Ulydig. Dumme, bruker penger, ikke dra for gardiner, uforsiktig, distré, dumme, dumme. Røyke selv om det kommer til å lukte, bort til kjøleskapet, mer igjen av vinen fra gårsdagen, drar ut korken de har stappet nedi igjen. Klokka tre. Klokka fire.

Jeg liker språket i boka godt. Som tekstutsnittet viser er setningene ofte korte eller stikkordspregede, og det er spennende å følge forholdet mellom de to gjennom disse setningene. Og jeg liker slutten på boka, eller var det en ny begynnelse?

Posted in books | Leave a comment

Leve posthornet!

Hjorth_LevePosthornet_StjerneBoka “Leve posthornet!” av Vigids Hjorth handler om Ellinor som er usikker på ganske mye her i livet. Om hun egentlig liker kjæresten Stein, om jobben er den rette, og generelt hva som gir mening i livet. Hun ser ut til å føle seg både mislykket og ulykkelig.

Ellinor driver kommunikasjonsbyrået Kraft-Kom med Rolf og Dag. Firmaet går ikke veldig bra, og plutselig stikker Dag fra jobben for å dra på seiltur. Ikke lenge etter blir han funnet død, han har tatt sitt eget liv.
Rolf og Ellinor må overta Dag sitt store prosjekt; å hjelpe Postens fagorganisasjon Postkom med å hindre at EUs tredje postdirektiv blir vedtatt. Parallelt følger vi også forholdet mellom Ellinor og Stein, og forholdet hun har til søsteren og moren. Gjennom arbeidet med postdirektivet endrer Ellinor seg, hun innser at hun må finne noe utenfor de vante rådgivningsstrategiene for å vinne gjennom med saken.

Boka var rask å lese, og ganske underholdende, men det er mange lange og kommaløse setninger. Det må være et bevisst valg, men jeg foretrekker kommaer i lange setninger. Her må jeg lese flere setninger om igjen for å få innholdet riktig. Det var ikke alt “følelsessnakket” jeg hang med på heller, men det som blir stående for meg er at for å kjenne at man lever, og ikke bare betrakte livet fra sidelinja, må man våge å involvere og forplikte seg, både i eget og andres liv.

Posted in books | Leave a comment

En gatekatt ved navn Bob

gatekattJeg var innom en bokhandel tidligere i uka, og klarte ikke å gå fra denne boka som lyste mot meg fra hylla. Jeg har lest om Bob og eieren hans i en avisartikkel en gang, og fikk lyst til å vite mer historien deres.

Boka er selvbiografisk, og handler om James som livnærer seg som gatemusiker i Londons gater. James har hatt en rotløs oppvekst, med skilte foreldre og mye flytting. Han får vansker med å tilpasse seg nye miljøer når han og moren stadig flytter, og han begynner etterhvert å eksperimentere med rus. Han flytter til London for å bli musiker, men etter oppturer og nedturer ender han på gata som heroinmisbruker.

James jobber nå med å få orden på livet sitt. Han har sosialbolig, går på metadon, og drømmer om en gang å bli helt fri fra rusavhengighet.  En dag treffer han på en rødstripete katt i oppgangen. Katten viser seg å være eierløs, og selv om James kvier seg for å ta ansvar for en katt, når han så vidt klarer å passe på seg selv, ender katten med å flytte inn.

Katten, som får navnet Bob, liker å sitte på skulderen til James, og han er som oftest med når James drar ut for å spille. Bob snur helt om på James’ liv på gata. Før var det ingen som la merke til han, nå må han stadig stoppe og prate med folk som vil hilse på katten, og han tjener mye mer enn før når han spiller.

Men livet på gata er ikke alltid like lett. De må passe seg for ustabile folk, skumle hunder, og vektere og t-baneansatte som ønsker dem langt vekk. De må takle mange utfordringer sammen, men det viser seg at når James tar ansvar for Bob, så tar han samtidig bedre ansvar for seg selv.

Boka er ikke akkurat noe litterært høydepunkt. Teksten er blant annet er litt springende, og noen detaljer gjentas til det kjedsommelige. Jeg tror heller ikke at oversettelsen hjelper på teksten. Det er noen setninger som er veldig tungleste, med dårlig tegnsetting. Men så var det heller ikke med høye forventinger om teksten jeg kjøpte boka i utgangspunktet.

Jeg passerer daglig rusmisbrukere, romfolk, og andre i en vanskelig livssituasjon når jeg går gjennom Oslos gater. Jeg har lært noe om hvordan oppvekstforhold, eller bare hva slags kultur man er født inn i, kan gjøre livet så urettferdig vanskelig. Jeg har innsett hvor små marginene er, mellom de på gata, og oss som har jobb, hjem og familie. Det kunne vært deg eller meg som var der med pappkrusene, og jeg ønsker så inderlig et bedre liv og en ny sjanse for de som er der på gata. Derfor er det så flott å lese om James og Bob. De viser oss at en ny mulighet for å få livet på rett kjøl plutselig kan vise seg. Eller som James selv sier:

Alle trenger litt flaks. Alle fortjener en ny sjanse. Bob og jeg hadde fått vår…

Posted in books | Leave a comment

Null

nullSøndag ble Gine Cornelia Pedersen tildelt Tarjei Vesaas’ debutantpris for boka “Null”. Jeg var så heldig å finne et ledig eksemplar av boka i eBokBib-appen på mobilen, og jeg ble fra første stund revet med i fortellingen.

I boka møter vi ei jente som har drømmer og ambisjoner for livet, men som sliter med å finne seg selv. Vi følger henne fra tidlige ungdomsår, gjennom kjærester, sex, rus og livet hun ønsker seg. Til de dårlige periodene der hun er sint og ufordragelig, både overfor de hun elsker, og tilfeldig forbipaserende. Der alt til slutt rakner og hun ikke lenger vil leve. Da venter et opphold på en psykiatrisk institusjon, og et nytt forsøk på å stable livet på plass.

Boka er skrevet med korte setninger uten punktum, slik jeg-personen oppfatter situasjonen. Det gir boka et eget driv, og sidene bare fyker avgårde.

Han spør om jeg elsker ham
Jeg åpner munnen for å svare
Stemmen stopper i halsen, den er grumsete og rar
Jeg hvisker ja
Jeg vet ikke om det er sant det jeg sier

Tekstutsnittet over ser jo pyntelig ut, men boka er alt annet enn pyntelig. Teksten er full av rå skildringer, som av og til gav meg bilder jeg nesten ble kvalm av. Men innimellom er det heldigvis også litt humor. Jeg synes boka er veldig bra. Det er sjelden jeg leser en bok så fort og oppslukt som jeg gjorde med denne. En velfortjent debutantpris!

Posted in books | Leave a comment

Det var stille, det snødde

Det-var-stille-det-snoedde“Det var stille, det snødde” er skrevet av Mariann Aaland, og boka er hennes debutroman.

Hovedpersonen og fortellerstemmen i boka er ei jente, typisk i 20-årene. Hun har kjæreste, og studerer og jobber i Oslo. På hjemstedet hennes, en togtur fra Oslo, bor foreldrene. De er skilt, og bor i hvert sitt hus, ikke så langt fra hverandre.

Boka starter med at hovedpersonen er utenfor huset til faren, men ingen åpner når hun banker på. Hun går rundt huset, og ser faren, med ryggen til, gjennom et vindu. Hun roper til han og ber han åpne. Men så ser hun at det er noe rart med hvordan han står, han ser livløs ut.

Faren har tatt sitt eget liv, og i resten av boka følger vi hovedpersonen gjennom de påfølgende dagene, til etter begravelsen. Det er de praktiske tingene som skal ordnes, følelsene som skifter, gnisninger mellom familiene, og kjæresten som ikke alltid passer helt inn i situasjonen.

Jeg liker språket i boka veldig godt, det er hverdagslig og enkelt, men rommer allikevel mye. Det er lett å kjenne seg igjen i de mange gode skildringene av samspillet mellom personene, og av hovedpersonens tanker og reaksjoner. Jeg synes at boka tidvis er litt stille, og det er litt lite som driver den framover, men alt i alt synes jeg det er bra bok.

Posted in books | 1 Comment

Ukens smakebit

lydia-davisDet er visst atskillig lettere å dele ut smakbiter, enn å skrive om bøker man har lest ferdig. Eller i det hele tatt å lese ferdig bøker. De siste ukene har det vært dårlig med det sistnevnte, det skyldes nok kombinasjonen av tilgjengelig tid og antall bøker som forsøkes lest i parallell.

I helga har jeg lest litt i “The collected stories” av Lydia Davis. Forfatteren var ukjent for meg inntil jeg leste dette intervjuet med henne i Morgenbladet i fjor høst. Da skjønte jeg at jeg måtte få lest noe av henne.

Lydia Davis skriver korte fortellinger, noen på mer klassisk novelleformat, mens andre historier ikke passer inn i det klassiske novellebegrepet, og noen av de korteste fortellingene består kun av et par setninger. Som hun sier selv i et intervju i nationalbook.org:

I do not ever really think in terms of a book, but only in terms of an individual story, one story at a time. I write a story in whatever form seems to be demanded by the subject matter, and that is why some are so short–how much, really, can you say about this fly on the wall of the bus or this notice in a hotel room? Some of my thoughts or reactions are very brief, and their brevity is actually part of what I enjoy about them.

Smakebiten jeg tenkte å dele er historien “The Fish” fra “Break it down” (1986).

The Fish
She stands over a fish, thinking about certain irrevocable mistakes she has made today. Now the fish has been cooked, and she is alone with it. The fish is for her – there is no one else in the house. But she has had a troubling day. How can she eat this fish, cooling on a slab of marble? And yet the fish, too, motionless as it is, and dismantled from its bones, and fleeced of its silver skin, has never been so completely alone as it is now: violated in a final manner and regarded with a weary eye by this woman who has made the latest mistake of her day and done this to it.

Flere smakerbiter finnes som vanlig hos Flukten fra virkeligheten.

Posted in books | 6 Comments

Smakebit på en søndag

Kjaerlighet-i-koleraens-tid

Boka jeg drar rundt med i veska for tida, og følgelig leser på trikk og bane og hvor som helst,  er “Kjærlighet i koleraens tid” av nobelprisvinner Gabriel García Márquez.

Bakpå boka kan man lese følgende:
Under forsøket på å fange en rømt papegøye faller doktor Juvena Urbino ned fra en stige og dør. Slik blir Fermina Daza enke. Allerede morgenen etter likvaken tropper den 76-årige Florentino Ariza opp hos henne. Etter at Fermina avviste ham for nøyaktig 51 år, 9 måneder og 4 dager siden, har han vært besatt av henne. Herfra nøster García Márquez opp den vel 50 år lange historien, en stor og frodig fortelling om det mest altoppslukende av alt: kjærligheten – og dens mange avtegninger.

 

Smakenbiten min er rett og slett hentet fra da Juvena Urbino ramler ned fra stigen i forsøket på å fange papegøyen.

Han kløv opp på det tredje trinnet, deretter det fjerde, for han hadde feilberegnet høyden på grenen, og så holdt han seg i stigen med vestre hånd og prøvde å gripe papegøyen med høyre. Digna Pardo, den gamle tjenestepiken som kom for å si ifra at han måtte skynde seg om han skulle rekke begravelsen, så ryggen på mannen oppe i stigen og kunne ikke tro det var han, om hun ikke hadde sett de grønnstripete bukseselene.
- Du milde skaper! ropte hun. -Det er livsfarlig!
Doktor Urbino grep papegøyen om halsen med et triumferende sukk: “ça y est”. Men han slapp den straks, for stigen gled under føttene på ham, og et øyeblikk ble han hengende i løse luften, og han rakk å oppfatte at han skulle dø uten skriftemål, uten tid til å angre på noe eller si farvel til noen, klokken syv minutter over fire pinsesøndag.

Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

Posted in books | 13 Comments