Leve posthornet!

Hjorth_LevePosthornet_StjerneBoka “Leve posthornet!” av Vigids Hjorth handler om Ellinor som er usikker på ganske mye her i livet. Om hun egentlig liker kjæresten Stein, om jobben er den rette, og generelt hva som gir mening i livet. Hun ser ut til å føle seg både mislykket og ulykkelig.

Ellinor driver kommunikasjonsbyrået Kraft-Kom med Rolf og Dag. Firmaet går ikke veldig bra, og plutselig stikker Dag fra jobben for å dra på seiltur. Ikke lenge etter blir han funnet død, han har tatt sitt eget liv.
Rolf og Ellinor må overta Dag sitt store prosjekt; å hjelpe Postens fagorganisasjon Postkom med å hindre at EUs tredje postdirektiv blir vedtatt. Parallelt følger vi også forholdet mellom Ellinor og Stein, og forholdet hun har til søsteren og moren. Gjennom arbeidet med postdirektivet endrer Ellinor seg, hun innser at hun må finne noe utenfor de vante rådgivningsstrategiene for å vinne gjennom med saken.

Boka var rask å lese, og ganske underholdende, men det er mange lange og kommaløse setninger. Det må være et bevisst valg, men jeg foretrekker kommaer i lange setninger. Her må jeg lese flere setninger om igjen for å få innholdet riktig. Det var ikke alt “følelsessnakket” jeg hang med på heller, men det som blir stående for meg er at for å kjenne at man lever, og ikke bare betrakte livet fra sidelinja, må man våge å involvere og forplikte seg, både i eget og andres liv.

Posted in books | Leave a comment

En gatekatt ved navn Bob

gatekattJeg var innom en bokhandel tidligere i uka, og klarte ikke å gå fra denne boka som lyste mot meg fra hylla. Jeg har lest om Bob og eieren hans i en avisartikkel en gang, og fikk lyst til å vite mer historien deres.

Boka er selvbiografisk, og handler om James som livnærer seg som gatemusiker i Londons gater. James har hatt en rotløs oppvekst, med skilte foreldre og mye flytting. Han får vansker med å tilpasse seg nye miljøer når han og moren stadig flytter, og han begynner etterhvert å eksperimentere med rus. Han flytter til London for å bli musiker, men etter oppturer og nedturer ender han på gata som heroinmisbruker.

James jobber nå med å få orden på livet sitt. Han har sosialbolig, går på metadon, og drømmer om en gang å bli helt fri fra rusavhengighet.  En dag treffer han på en rødstripete katt i oppgangen. Katten viser seg å være eierløs, og selv om James kvier seg for å ta ansvar for en katt, når han så vidt klarer å passe på seg selv, ender katten med å flytte inn.

Katten, som får navnet Bob, liker å sitte på skulderen til James, og han er som oftest med når James drar ut for å spille. Bob snur helt om på James’ liv på gata. Før var det ingen som la merke til han, nå må han stadig stoppe og prate med folk som vil hilse på katten, og han tjener mye mer enn før når han spiller.

Men livet på gata er ikke alltid like lett. De må passe seg for ustabile folk, skumle hunder, og vektere og t-baneansatte som ønsker dem langt vekk. De må takle mange utfordringer sammen, men det viser seg at når James tar ansvar for Bob, så tar han samtidig bedre ansvar for seg selv.

Boka er ikke akkurat noe litterært høydepunkt. Teksten er blant annet er litt springende, og noen detaljer gjentas til det kjedsommelige. Jeg tror heller ikke at oversettelsen hjelper på teksten. Det er noen setninger som er veldig tungleste, med dårlig tegnsetting. Men så var det heller ikke med høye forventinger om teksten jeg kjøpte boka i utgangspunktet.

Jeg passerer daglig rusmisbrukere, romfolk, og andre i en vanskelig livssituasjon når jeg går gjennom Oslos gater. Jeg har lært noe om hvordan oppvekstforhold, eller bare hva slags kultur man er født inn i, kan gjøre livet så urettferdig vanskelig. Jeg har innsett hvor små marginene er, mellom de på gata, og oss som har jobb, hjem og familie. Det kunne vært deg eller meg som var der med pappkrusene, og jeg ønsker så inderlig et bedre liv og en ny sjanse for de som er der på gata. Derfor er det så flott å lese om James og Bob. De viser oss at en ny mulighet for å få livet på rett kjøl plutselig kan vise seg. Eller som James selv sier:

Alle trenger litt flaks. Alle fortjener en ny sjanse. Bob og jeg hadde fått vår…

Posted in books | Leave a comment

Null

nullSøndag ble Gine Cornelia Pedersen tildelt Tarjei Vesaas’ debutantpris for boka “Null”. Jeg var så heldig å finne et ledig eksemplar av boka i eBokBib-appen på mobilen, og jeg ble fra første stund revet med i fortellingen.

I boka møter vi ei jente som har drømmer og ambisjoner for livet, men som sliter med å finne seg selv. Vi følger henne fra tidlige ungdomsår, gjennom kjærester, sex, rus og livet hun ønsker seg. Til de dårlige periodene der hun er sint og ufordragelig, både overfor de hun elsker, og tilfeldig forbipaserende. Der alt til slutt rakner og hun ikke lenger vil leve. Da venter et opphold på en psykiatrisk institusjon, og et nytt forsøk på å stable livet på plass.

Boka er skrevet med korte setninger uten punktum, slik jeg-personen oppfatter situasjonen. Det gir boka et eget driv, og sidene bare fyker avgårde.

Han spør om jeg elsker ham
Jeg åpner munnen for å svare
Stemmen stopper i halsen, den er grumsete og rar
Jeg hvisker ja
Jeg vet ikke om det er sant det jeg sier

Tekstutsnittet over ser jo pyntelig ut, men boka er alt annet enn pyntelig. Teksten er full av rå skildringer, som av og til gav meg bilder jeg nesten ble kvalm av. Men innimellom er det heldigvis også litt humor. Jeg synes boka er veldig bra. Det er sjelden jeg leser en bok så fort og oppslukt som jeg gjorde med denne. En velfortjent debutantpris!

Posted in books | Leave a comment

Det var stille, det snødde

Det-var-stille-det-snoedde“Det var stille, det snødde” er skrevet av Mariann Aaland, og boka er hennes debutroman.

Hovedpersonen og fortellerstemmen i boka er ei jente, typisk i 20-årene. Hun har kjæreste, og studerer og jobber i Oslo. På hjemstedet hennes, en togtur fra Oslo, bor foreldrene. De er skilt, og bor i hvert sitt hus, ikke så langt fra hverandre.

Boka starter med at hovedpersonen er utenfor huset til faren, men ingen åpner når hun banker på. Hun går rundt huset, og ser faren, med ryggen til, gjennom et vindu. Hun roper til han og ber han åpne. Men så ser hun at det er noe rart med hvordan han står, han ser livløs ut.

Faren har tatt sitt eget liv, og i resten av boka følger vi hovedpersonen gjennom de påfølgende dagene, til etter begravelsen. Det er de praktiske tingene som skal ordnes, følelsene som skifter, gnisninger mellom familiene, og kjæresten som ikke alltid passer helt inn i situasjonen.

Jeg liker språket i boka veldig godt, det er hverdagslig og enkelt, men rommer allikevel mye. Det er lett å kjenne seg igjen i de mange gode skildringene av samspillet mellom personene, og av hovedpersonens tanker og reaksjoner. Jeg synes at boka tidvis er litt stille, og det er litt lite som driver den framover, men alt i alt synes jeg det er bra bok.

Posted in books | 1 Comment

Ukens smakebit

lydia-davisDet er visst atskillig lettere å dele ut smakbiter, enn å skrive om bøker man har lest ferdig. Eller i det hele tatt å lese ferdig bøker. De siste ukene har det vært dårlig med det sistnevnte, det skyldes nok kombinasjonen av tilgjengelig tid og antall bøker som forsøkes lest i parallell.

I helga har jeg lest litt i “The collected stories” av Lydia Davis. Forfatteren var ukjent for meg inntil jeg leste dette intervjuet med henne i Morgenbladet i fjor høst. Da skjønte jeg at jeg måtte få lest noe av henne.

Lydia Davis skriver korte fortellinger, noen på mer klassisk novelleformat, mens andre historier ikke passer inn i det klassiske novellebegrepet, og noen av de korteste fortellingene består kun av et par setninger. Som hun sier selv i et intervju i nationalbook.org:

I do not ever really think in terms of a book, but only in terms of an individual story, one story at a time. I write a story in whatever form seems to be demanded by the subject matter, and that is why some are so short–how much, really, can you say about this fly on the wall of the bus or this notice in a hotel room? Some of my thoughts or reactions are very brief, and their brevity is actually part of what I enjoy about them.

Smakebiten jeg tenkte å dele er historien “The Fish” fra “Break it down” (1986).

The Fish
She stands over a fish, thinking about certain irrevocable mistakes she has made today. Now the fish has been cooked, and she is alone with it. The fish is for her – there is no one else in the house. But she has had a troubling day. How can she eat this fish, cooling on a slab of marble? And yet the fish, too, motionless as it is, and dismantled from its bones, and fleeced of its silver skin, has never been so completely alone as it is now: violated in a final manner and regarded with a weary eye by this woman who has made the latest mistake of her day and done this to it.

Flere smakerbiter finnes som vanlig hos Flukten fra virkeligheten.

Posted in books | 6 Comments

Smakebit på en søndag

Kjaerlighet-i-koleraens-tid

Boka jeg drar rundt med i veska for tida, og følgelig leser på trikk og bane og hvor som helst,  er “Kjærlighet i koleraens tid” av nobelprisvinner Gabriel García Márquez.

Bakpå boka kan man lese følgende:
Under forsøket på å fange en rømt papegøye faller doktor Juvena Urbino ned fra en stige og dør. Slik blir Fermina Daza enke. Allerede morgenen etter likvaken tropper den 76-årige Florentino Ariza opp hos henne. Etter at Fermina avviste ham for nøyaktig 51 år, 9 måneder og 4 dager siden, har han vært besatt av henne. Herfra nøster García Márquez opp den vel 50 år lange historien, en stor og frodig fortelling om det mest altoppslukende av alt: kjærligheten – og dens mange avtegninger.

 

Smakenbiten min er rett og slett hentet fra da Juvena Urbino ramler ned fra stigen i forsøket på å fange papegøyen.

Han kløv opp på det tredje trinnet, deretter det fjerde, for han hadde feilberegnet høyden på grenen, og så holdt han seg i stigen med vestre hånd og prøvde å gripe papegøyen med høyre. Digna Pardo, den gamle tjenestepiken som kom for å si ifra at han måtte skynde seg om han skulle rekke begravelsen, så ryggen på mannen oppe i stigen og kunne ikke tro det var han, om hun ikke hadde sett de grønnstripete bukseselene.
- Du milde skaper! ropte hun. -Det er livsfarlig!
Doktor Urbino grep papegøyen om halsen med et triumferende sukk: “ça y est”. Men han slapp den straks, for stigen gled under føttene på ham, og et øyeblikk ble han hengende i løse luften, og han rakk å oppfatte at han skulle dø uten skriftemål, uten tid til å angre på noe eller si farvel til noen, klokken syv minutter over fire pinsesøndag.

Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

Posted in books | 13 Comments

På stengrunn

Jeg er stadig innom eBokBib-appen på mobilen og blar gjennom utlånsbøkene litt på måfå. Jeg er veldig glad for de mange norske klassikerne som er lagt ut av bokselskap.no, og har fått mange hyggelige gjensyn med forfattere og titler jeg først og fremst husker fra skolen.

I går var det “Utvalgte dikt” av Rudolf Nilsen som fanget min oppmerksomhet. Rudolf Nilsen levde fra 1901 til 1929, og er kjent som en arbeiderklasseforfatter. Han diktet om livet på øskanten, om byen generelt og menneskene som levde der. (Kilde: Wikipedia). Han har skrevet mange flotte dikt, og jeg synes jeg finner noe av den samme rotløsheten i diktene hans som i Sigbjørn Obstfelders diktning.

På stengrunn

De unge bjerkene i svarte byen
de står og bruser med sitt lyse løv,
som om de åndet store skogers vårluft
og ikke skorstensrøk og gatestøv.

De løfter tappert sine tynne grener
og lar dem svaie under vårens sus
og varme sig i solens gode stråler,
som flommer inn imellem gatens hus!

Men de blir aldri som de store trærne,
som står og suser ute i det fri.
Slik er det når man vokser op på stengrunn
og bare har en drøm om skog og li.

Posted in books | Leave a comment

Norges historie

Det er jo som vi alle vet grunnlovsjubileum i år, og i dag fikk jeg den briljante idéen om å sette meg enda noen flere mål for året. For dette må jo være ett av de beste påskudd jeg kan få for endelig å få lest et par bokverk som har stått og støvet, ulest, i bokhylla i årevis.

Jeg var neppe den eneste som fikk det meste av Karsten Alnæs’ “Historie om Norge” nesten gratis ved å melde meg inn i en bokklubb for 12-13 år siden. “Norsk litteraturhistorie” av Per Thomas Andersen var også et salgskupp så vidt jeg husker. Dessverre for de begge har de blitt stående urørt i hylla. Og det er ikke det at jeg ikke har villet lese de, det har bare ikke blitt noe av, det er alltid andre bøker som har kommet foran.

Målet nå er selvsagt å ha lest begge bokverkene i løpet av 2014. Og om du selv har noen uleste bøker, enten det er norsk historie eller norsk klassisk skjønnlitteratur, så er du selvsagt herved utfordret til å gjøre noe med det i år!

norsk

Redigert 24.02:
Vestgarden_SkammensHistorieTine tipser i kommentarfeltet om en annerledes historiebok, nylig utgitt, og som jeg synes er så viktig at jeg må legge den til i bloggposten. Boka er nemlig “Skammens historie”,  som tar for seg de mørkere sidene av Norges historie, sider vi nok alle burde kjenne bedre til. Jeg har ikke lest boka selv enda, men Tine har en post om boka her. (Kommentarene til posten en er også verdt å lese, til og med forfatterne av boka har et innlegg der).

Jeg tror boka vil være en god motvekt til det mer ensidige bildet vi kan ha av vår egen historie, og minne oss på at vi hverken har vært eller er verdensmestre i alt.

Posted in books | 1 Comment

Frihet

Tidligere i uka var jeg på “Jentekveld”, arrangert av Nordea i vår lokale kino. Først var det et foredrag om pensjonssparing, og deretter ble filmen “Mandela – Long walk to freedom” vist.

Foredraget om pensjonssparing var faktisk interessant, og hun som holdt det var både kunnskapsrik og flink  til å formidle. Mitt forhold til pensjonssparinger vel som hos mange andre, jeg i trevdeårene trenger vel ikke å tenke på det enda, det ordner seg nok når den tid kommer. Men etter foredraget begynte jeg å tenke at, jo, kanskje burde jeg spare litt. Jeg hadde jo nettopp sett både kurver og søylediagrammer som belyste forskjellen på det minste man kan få i årlig utbetaling som pensjonist, og hvor mye det kan bli om man sparer ekstra. Jeg vet ikke om foredragsholderen faktisk brukte ordet “Frihet”, men det står for meg at hun kunne ha sagt noe sånt som at “Om du skal ha frihet til å gjøre det du har lyst til når du blir pensjonist…”

Deretter var det klart for filmen om Mandela. Og for en film! jeg synes den var nydelig, og både smil og tårer satt løst i løpet av de 140 minuttene filmen varte, der vi fulgte Mandela fra noen korte glimt fra oppveksten, advokatjobben hans, konene og barna, arbeidet hans i ANC, fengselsoppholdet, og fram til han ble president. Alt han ofret i kampen for frihet. Jeg måtte gråte en god skvett da jeg kom hjem også.

Det som gjør meg trist er en fortvilelse og sorg over alle som kjemper for frihet her i verden. Frihet fra krig, forfølgelse, vold, sult, fattigdom og rus for å nevne noe. De som kjemper for rettferdighet og fred. Mens vi gjennomsnittlige nordmenn stort sett har det veldig greit. Vi har alt vi trenger, kan kjøpe det meste, og er opptatt av å ha frihet til å gjøre akkurat hva vi selv vil. Både økonomisk frihet, og frihet i form at vi ikke vil binde oss og forplikte oss unødig.

Og av og til, som etter å ha sett Mandela-filmen, blir jeg rammet av en indignasjon over denne gjennomsnittshverdagen som ikke mangler noe, men som noen ganger allikevel oppleves så platt og overfladisk. Det er da jeg vil selge alt jeg eier og hjelpe de som virkelig trenger det, si opp jobben og heller jobbe som frivillig i en organisasjon. Men like fort som den oppstod, blir tanken innhentet av realitetene. Det går jo selvsagt ikke, i Norge, med mann og barn, å gjøre noe slikt. Men når jeg blir pensjonist, da blir det andre boller! Da vil jeg bruke friheten til å gjøre hva jeg vil til å gjøre mer for andre!

Posted in løse tanker | Leave a comment

En smakebit på en søndag

Ettersom jeg er en ganske fersk bokblogger er dette min aller første smakebit.Det-var-stille-det-snoedde

Det er Flukten fra virkeligheten arrangerer “En smakebit på en søndag”, og der kan du se alle de andre smakebitene også.

Akkurat nå leser jeg “Det var stille, det snødde” av Mariann Aaland. Boka er forfatterens debutroman, og begynner med at hovedpersonen, en ung kvinne, finner faren død. Han har tatt sitt eget liv.

Jeg er fortsatt i startfasen av boka, men så langt liker jeg boka veldig godt. Det er gode dialoger og skildringer, og mange gjenkjennende elementer.

Jeg måtte smile godt da jeg møtte på følgende setning:

Jeg gikk inn i det rommet som vi alltid hadde kalt kjellerstua, men som bare var et nakent og litt kaldt rom som fungerte som matbod.

Jeg har nemlig selv vokst opp i et hus med akkurat en slik kjellerstue, vi kaller rommet kjellerstua, men det brukes bare som bod.

Smakebiten jeg har tenkt å dele er fra da hovedpersonen i boka har kjørt til togstasjonen, og sitter i den kalde bilen og venter på at kjæresten Anders skal komme med toget.

Toget kom i spor to. Dørene gikk opp, passasjerer tøyt ut. De fleste av dem skulle sannsynligvis videre vestover med buss. Jeg la hendene mellom lårene mine for å varme dem. Passasjerene kryssa spor én i en ujevn rekke på to og to, som om de alle hørte sammen. Anders gikk et stykke bak, ved siden av en eldre dame i rød kåpe. Hun bar to store bager og en liten håndveske. Anders hadde bare en ryggsekk og en hvit plastpose, praktisk talt begge hender fri. Han kunne vel ha hjulpet henne.

 

Posted in books | 10 Comments