En smakebit på en søndag

Det er en stund siden sist jeg var med på En smakebit på en søndag. Ofte går helgene fort unna, og det er slett ikke hver søndag det blir tid til å lese så mye. Men i dag har det vært en skikkelig daffesøndag her hjemme, og jeg har lest opptil flere sider av “Lilla smycket” av årets nobelprisvinner Patrick Modiano.

De siste årene har jeg prøvd å få lest noe fra årets nobelprisvinner, men i år har ikke komitéen gjort det særlig enkelt om man ikke kan fransk. Bøkene virker ikke å være veldig oversatt til noe språk egentlig. På norsk er de vanskelige å oppdrive, de kan ikke kjøpes (men Cappelen Damm kommer etter hvert med gjenutgivelser) og Deichmanske hadde 33 måneders ventetid sist jeg sjekka. Så løsningen ble å bestille et par svenske oversettelser fra adlibris.com.

lilla_smycket“Lilla smycket” handler om Thérèse som plutselig en dag, på en metrostasjon i Paris, synes hun gjenkjenner moren sin. Moren som hun har blitt fortalt at døde ti år tidligere i Marokko. Hun følger etter kvinnen, og ser hvor hun bor. Utdraget er fra tredje gangen hun befinner seg utenfor blokka kvinnen bor i. Hun snakker med portneren, og går deretter opp til kvinnens leilighet i fjerde etasje.

Jag fick ett inntryck av, inte att ha tagit mig uppför en trappa, utan att ha stigit ner i botten av en brunn. Tolv år hade behövts för att förvandla den vita dubbeltdörren til denna gamla avflagade dörr, i det glåmiga skenet från en glödlampa, och för att ersätta den lilla förgyllda plåtskylt där namnet GREVINNAN SONIA O’DAUYÉ stod ingraverat med en sida ur ett skolbarns skrivhäfte där detta enkla namn hade krafsats ner: BORÉ.
Jag blev stående framför dörren, utan att ringa på. Ofte, när jag återvände ensam till den stora våningen nära Bois de Boulogne, var det ingen som öppnade. Då sprang jag nerför trappan igen och gick och ringde i ett kafé en bit längre bort på avenyn. Innehavaren såg vänligt på mig, liksom de andra kunderna. De verkade veta vem jag var. De hade skaffat sig upplysningar. En dag hade en av dem sagt; “Det är flickan i 129:an.” Jag hade inga pengar och slapp betala för samtalet. Jag steg in i telefonhyttan. Apparaten på väggen satt för högt upp så jag fick lov att ställa mig på tå för att slå numret: Passy 1528. Men ingen svarade hos grevinnan Sonia O’Dauyé.
Under några korta ögonblick kände jag mig frestad att trycka på ringklockan. Jag var så gott som säker på att hon skulle öppna. För det första var lägenheten för liten för att ljudet av ringklockan skulle förlora sig i fjärran, som i filen av rum på Passy 1528. Dessutom var det sällsynt med besökare och hon tog nog vara på minsta händelse som kunde bryta hennes ensamhet. Eller också hoppades hon fortfarande på besök av den man som seden en tid tillbaka inte längre syntes till – herrn som såg ut att vara från Nordafrika… Men de utbrott av folkskygghet som hon drabbadas av då och då och som fick henne att stänga in sig i sitt rum eller att försvinna i flera dagar hade kanske förvärrats efter tolv år.

Posted in books | 5 Comments

Meg eier ingen

Meg-eier-ingen“Meg eier ingen” av Åsa Linderborg en en selvbiografisk roman om forfatterens oppvekst alene med sin alkolholiserte far.
Samme våren som hun fyller fire flytter moren ut av leiligheten, til fordel for et nytt liv med Lasse. Faren jobber som herder på metallverkstedet. Han har jobbet der siden han var 14, og det er et tungt og varmt arbeid, som sliter hardt på kroppen. Nå får han i tillegg det daglige ansvaret for Åsa.
Faren starter dagen med å spy opp gårsdagens øl i kjøkkenvasken. Før jobb sykler han avgårde med Åsa på bagasjebrettet og setter henne av utenfor barnehagen, etter jobb sykler de innom farmor og farfar og spiser middag der. Så går turen innom butikken for å kjøpe øl.
Hjemme setter faren sin ære i å ha det peneste stuevinduet og den frodigste balkongkassa, men ellers mangler det mye. Det er hverken tannpuss eller vask, sengetøy eller særlig med mat, og oftest er det tomt for penger. Men det er absolutt kjærlighet. Åsa vil være så nær faren som hun kan. De leker sammen, faren leser bøker for henne, og de sover ved siden av hverandre. Faren tar seg av Åsa som best han kan, selv om det ikke alltid er nok.
Åsa sover gjerne hos tantene sine i helgene, i tillegg er hun hos moren sin i helger og ferier.
I tenårene begynner Åsa gradvis å bo mer hos moren. Hun endrer etternavn til morens, og til slutt ser hun knapt faren.
Det er dårlige tider i industrien, og faren mister til slutt jobben som herder. Han får aldri noen ny fast jobb, men trives godt med en sporadisk jobb på et snekkerverksted. Arbeidet med tre er mye lettere, og han får være mer kreativ. I tillegg drikker han mindre enn før.
Åsa studerer, får barn og tar doktorgrad i historie. Hun har gradvis mer kontakt med faren. De ringer til hverandre og hun kommer på besøk. Han er stolt av at hun studerer og stolt av barnebarna.
Alt ser lysere ut for faren, selv om han har det trangt økonomisk virker han lykkeligere. Men så en dag er han plutselig død. Han blir funnet død i senga, 60 år gammel.
Etter å ha lest ferdig boka, og snufset meg gjennom de siste 70 sidene av den, ender jeg med like mye sympati for faren som for Åsa.
Fortellingen illustrerer godt slutten på industriens dominans i samfunnet. Faren bruker det meste av livet på den tunge jobben på metallverkstedet som gir lav lønn og sliten kropp. Og når han mister jobben har han ingenting igjen. Åsa har doktorgrad og en lønn faren bare kan drømme om.
Men Åsa har selvfølgelig hatt en tøff oppvekst som har satt sine spor. Det er vanskelig å forstå hvordan moren bare kunne dra avgårde og overlate Åsa til faren, hvordan hun kunne gamble med datterens liv og helse. Kanskje hun trodde det var farens eneste mulighet for å overleve, at livet hans uten Åsa ville ha raknet fullstendig.

Jeg spurte mamma hvorfor jeg ikke fikk bli med henne den kvelden. Ikke fordi jeg hadde ønsket det, men fordi jeg ville vite hvorfor.
Hun svarte alltid det samme.
Hun syntes så synd på pappa at hun gav ham det fineste hun hadde.

Posted in books | Leave a comment

Min fars hode

Min-fars-hode“Min fars hode” av Jelena Botsorisjvili er en en kort og liten bok, der historien fortelles i ett sammenhengende brev som jeg-personen skriver til sin sønn Frederik.
Brevet gir glimt og bruddstykker av jeg-personens oppvekst i Georgia før Sovjetunionens fall. Faren jobbet som taleskriver i forvaltningen, og moren, skuespilleren, spilte i en film som ung, men fikk ingen roller siden.
Det var trange økonomiske kår, og en stor usikkerhet og frykt for framtiden. Men samtidig skildres det et sterkt samhold blant folk, fordi alle var i samme båt.

Jeg vil forklare hvorfor vi alle allikevel klarte å være lykkelige i den grå Sovjetunionen. Vi hadde et fellesskap, vi var en enhet. Vi var alle blitt frarøvet fortiden og avledet fra nåtiden med en drøm om fremtiden. Vi var alle like i det at noen bestemte for oss, istedet for oss – om vi skulle limes inn i boken eller rives ut. Det eksisterte en absolutt trygghet for at fremtiden ikke var avhengig av deg, av deg personlig, selv om den var din.

En interessant liten bok om livet i Sovjetunionen!

Posted in books | Leave a comment

Sa mor

Tidligere i uka vandret jeg rundt på biblioteket mens poden var på sommerbokfest. Jeg fant selvsagt mye spennende når jeg gikk og tittet i hyllene. Det er ikke så ofte jeg tar meg tid til å bare gå rundt på måfå, som oftest er jeg innom på vei til noe annet og plukker opp en bunke barnebøker eller henter en bestilt bok. En pen liten bunke bøker måtte bli med hjem. og en av disse var “Sa mor” av Hal Sirowitz.

“Sa mor” er en diktsamling, som jeg antar er kjent for mange. Diktene er små historier og begynner gjerne med noe mor sa. For eksempel “Ikke lek med paraplyen i butikken, sa mor” eller “I dag skal vi besøke min mors grav, sa mor”. Mor er av den advarende typen, og skisserer hvordan ting kan gå galt om han ikke gjør som hun sier. I tillegg klager hun over hva hun ofrer for sønnen og hvordan han plager henne med det han gjør og er. Innimellom er det også dikt om kjærester, og forhold som ikke går så bra. Diktene er morsomme, men samtidig er det tragisk hva moren kan finnne på å formane om, og hva hun er i stand til å si til sønnen.

Under er en animasjon til to av diktene i boka, “Avkuttet arm” og “Smuler”, laget av Sigrid Astrup

Når jeg kommer over nye forfattere, særlig om det de skriver er unikt eller spesielt, må jeg ofte google og finne ut mer om navnet. Det måtte jeg helt opplagt i dette tilfellet.

Hal Sirowitz jobbet i mange år som spesiallærer i den offentlige skolen i New York. Han fikk sitt gjennombrudd som dikter gjennom en poet-kafé, der han ofte deltok på diktopplesningskonkurranser. Senere reiste han rundt i USA og leste opp diktene sine. Han er faktisk den mestselgende oversatte poeten i Norge i følge hans egen nettside (halsirowitz.com,  en.wikipedia.org). De siste årene har han dessverre slitt med Parkinsons, og kona, Minter Krotzer, jobber med et bokprosjekt om det (www.minterkrotzer.comwww.wordgathering.com).

Her kan du høre Hal Sirowitz selv lese “Avkuttet arm”. Han leser på en spesiell og morsom måte.

Jeg må nok innom biblioteket igjen snart og finne “Sa far” og “Sa terapeuten”.

Posted in books | Leave a comment

Huset ved moskeen

Huset-ved-moskeenHuset ved moskeen av Kader Abolah er en av bøkene jeg kom over på “Sommerens lesetips fra Amnesty”.

Boka handler om huset ved moskeen i den iranske byen Sandjan, og om familien som bor der. Huset har vært der i mange hundre år, og moskeens imam har like lenge kommet fra dette huset.  Vi kommer inn i fortellingen like før amerikanerne lander på månen, da As-saberi er moskeens iman, og fetteren Aqa Djan er byens mektig teppehandler og moskeens leder.

Jeg ble fra første side oppslukt av historien, og de levende skildringene får meg nesten til å føle meg som en del av familien.  Vi blir kjent med de ulike personene i huset; konene, barna, de to eldre tjenestedamene som omtales som “bestemødrene”, og andre slektninger som jevnlig er innom huset. Kråka, storkene, og fiskene i bassenget blir heller ikke utelatt. I begynnelse av boka er mange skildringer av artige hverdagsepisoder, kombinert med innblikk i forhistoriene til personene.

Hverken As-saberi eller Aqa Djan synes å være spesielt politisk interesserte. De er fornøyde med tilværelsen slik den er, enten det nå er den amerikavennlige sjahen som styrer eller ei. Men revolusjonen er uunngåelig. Sjahen må flykte, og ayatollah Khomeini tar over makten. I den urolige tida som følger viser det seg at huset ved moskeen har rommet mennesker med alle slags politiske ståsteder. Fra “Guds dommer” som dømmer til døden uten rettssak, til den venstreorienterte som opererer i det skjulte mot Khomeinis prestestyre, og de i et sted i mellom. Felles for de alle er at livet aldri blir som før.

Denne boka må være den beste jeg har lest hittil i år. Den er virkelig godt skrevet, og de levende skildringene av familien i huset flettet sammen de historiske hendelsene gjør at man lærer mye om iransk kultur og historie. Dette er en bok jeg skulle ønske aldri tok slutt. Desverre gjorde den jo det, men personene og historien kommer til å følge meg lenge enda.

Posted in books | 2 Comments

Langdryg sommerlesning

Somrenes-bok“Somrenes bok” av Emylia Hall, med sitt romantiske omslag, er et godt eksempel på en bok jeg neppe hadde kommet på å kjøpe selv. Men når jeg nå engang fikk den, måtte jeg gi den et forsøk. Jeg ble dessverre ikke veldig begeistret, selv om jeg synes boka redder seg inn litt på slutten.

Boka handler om Beth som bor i London og jobber på et galleri. Faren, som hun har et anstrengt forhold til, kommer på besøk og gir henne en pakke som har kommet fra Ungarn. I pakken er det et fotoalbum som har tilhørt Marika, hun som Beth en gang kalte mor. Fotoalbumet følges av et brev fra Zoltán som sier at Marika er død.

Vi skjønner at det har skjedd noe opprivende tidligere, for Beth vil ikke bli minnet om Marika, og somrene hun tilbrakte hos henne fra hun var 10 til hun ble 16. Men hun klarer ikke å unngå fotoalbumet. Hun tar det omsider med seg ut i parken, og begynner å bla i det.

Hele familien dro til Marikas hjemland Ungarn da Beth var ni. Møtet med hjemlandet blir sterkt for Marika, og hun beslutter seg for å bli. Beth og faren reiser tilbake til England, og lever et stille og rutinepreget liv. Beths store årlige høydepunkt er når hun hver sommer reiser på besøk til Marika, og hennes samboer, kunstneren Zoltán.  Med utgangspunkt i bildene i fotoalbumet får vi fortellingen om ukene i Ungarn, et kapittel for hver sommer.

Å bruke fotoalbumet til å skape en indre fortelling i boka er en god idé, men somrene fram til den siste er alle ganske like. Det er landskapsskildringer, god mat og drikke, bading i tjernet, Zoltán som arbeider i atelieret og Beth som er forelsket i nabogutten Tamás. Disse somrene varer 250 sider, og jeg synes det er lite som driver fortellingen videre, jeg går rett og slett litt lei. Jeg leser kun videre i påvente av dette opprivende som jeg antar skjer den siste sommeren. Og når avsløringen endelig kommer blir jeg så oppgitt og opprørt over Beths reaksjon. Jeg blir irritert over å ha kjedet meg gjennom så mange somrer for å komme til dette, tenk hvor annerledes livet kunnet vært for alle om hun hadde taklet det bedre.

Heldigvis reddes fortellingen og mitt totalinntrykk litt av den tristlykkelige slutten. Dette er allikevel ikke boka for meg, men noen andres bok er det helt sikkert.

Posted in books | 1 Comment

Sangen om den røde rubin

Sangen-om-den-roede-rubin_hd_image“Sangen om den røde rubin” av Agnar Mykle er blant de bøkene jeg har tenkt jeg må få lest en eller annen gang. Jeg kom på boka igjen da jeg bladde forbi Agnar Mykle i en litteraturhistoriebok, og jeg fikk raskt plukket den opp på biblioteket.

Boka handler om Ask Burlefot og hans første år på det som må være Norges handelshøyskole i Bergen. Han har tidligere jobbet som bestyrer på to ulike skoler i distriktet, med det resultatet at to kvinner ble gravide. Han har stadig dårlig samvittighet for de to barna, særlig det som ikke ble bortadoptert og som han vet vokser opp i trange kår hos mora. Samtidig vil han legge det bak seg, og han er livredd for at noen skal oppdage denne delen av fortida hans.

Som man jo kan gjette om man kjenner til at boka ble forbudt for seksualskildringer, så er Ask svak for damer, og han ser ut til å ha seg med de som måtte komme hans vei. Selve skildringene er ikke stort heftigere enn hva man finner i en gjennomsnittlig roman som utgis i dag. Men han ser ut til å ha visse selvbeherskelsesproblemer, og har flere forhold på gang samtidig. Det er nok flere av kvinnene som tror de er den heldige utvalgte på vei til forlovelse. Målet til Ask er å finne “den røde rubin”, den rette kvinnen som han kunne finne “de vises sten” sammen med.

Ask er sosialist, og blir med i sosialistlaget. På det første møtet han er på får han kritiske spørsmål om hvordan han kan være sosialist og samtidig studere på “Den Økonomiske”. Han blir sint på seg selv for at han ikke klarer å svare med alle de gode argumentene. Sitatet under er fra da Ask har kommet tilbake til hybelen, og jeg synes det er svært gjenkjennende.

Dette sa Ask.
Bare at han sa det til seg selv, og først efter at han var kommet hjem til seg selv på hybelen.
Rundt i verden ligger det hver natt millioner av mennesker på rygg og får ikke sove; de ligger og former med leppene de fine rammende poenger de skulle ha sagt, men som de ikke sa. I natten og mørket skjærer de tenner og knytter nevene og former den vidunderlige naturlige replikk som skulle fått motstanderen til å ligne en sommerfugl spiddet på en nål. Hver natt ligger millioner mennesker på rygg og lærer utenat den gudommelige replikk, replikken personlig. Neste gang skal de bruke den! Bare at neste gang er en helt annen gang; da passer ikke replikken.

Han finner seg allikevel til rette i sosialistlaget, og etterhvert får han øynene opp for Embla, som er en av de sentrale personene i laget. Kan hun være den røde rubin?

Jeg synes boka er veldig bra, og det var vanskelig å legge den fra seg. Selv om miljøet i boka er fra slutten av 1930-åra opplever jeg den allikevel som moderne, den kunne like gjerne blitt skrevet i dag. Boka handler ikke bare om damer, men om en ung manns vei til å finne seg selv og hva han vil stå for. I tillegg er det flere humoristiske skildringer i boka som får meg til å trekke på smilebåndet. Det er virkelig en bok som har det meste, løp og les!

Posted in books | Leave a comment

Souads vesker

Souads-vesker“Souads vesker” av Cecilie Seim hadde jeg neppe fått vite om, eller lest, om det ikke hadde vært for Sommerens lesetips fra Amnesty. Det er mange interessante boktips der, og jeg har også bestilt “Huset ved moskeen” på biblioteket. Men noen av bøkene virker å inneholde så triste historier at jeg ikke tror jeg ville klart å lese de.

“Souads vesker” er en billedbok for voksne, tilpasset lesere som trenger enklere tekster og språk. Lettlest-hylla på biblioteket har et slags annenrangs preg over seg, men det er jo virkelig utfordrende å skulle formidle og skape, med få og enkle ord.

Boka handler om Souad som har kommet til Norge som flyktning, sammen med med mann og barn. Mannen er på jobb fra tidlig til sent, og barna er på skole, har venner og deltar på fritidsaktiviteter. Souad, derimot, lever livet i ensomhet hjemme, sammen med veskene sine. Den grønne veska inneholder det hun trenger for å overleve, den røde inneholder håndarbeidssakene, den blå veska har det man trenger for å leve i Norge, og den rosa veska, den inneholder alle minnene, fra da hun var liten, fra landet hun måtte reise fra.

Boka formidler med sine få ord og flotte illustrasjoner mye om ensomhet, savn, tungsinn og motløshet i møte med et helt nytt land, men den gir heldigvis også håp. Boka er vel verdt å lese, for alle.

Posted in books | Leave a comment

Av måneskinn gror det ingenting

Nedreaas-TorborgEtter vårens reservasjonsrettdebatt fikk jeg lyst til lese noe eldre litteratur med abort som tema, for å få et innblikk i den tidens problemstillinger knyttet til abort.

Jeg vet ikke hvordan jeg kom på Torborg Nedreaas’ “Av måneskinn gror det ingenting”, men den ble i hvert fall lånt på bibioteket.

Som vanlig, når jeg låner bøker på biblioteket, blir bøkene lest i siste øyeblikk før de må leveres. Omtalen av denne boka er derfor veldig fritt etter hukommelsen.

Boka har en fortelling inni en fortelling, og starter med slutten av den ytre fortellingen; en mann går rundt i byen og leter etter en kvinne.

Denne kvinnen møtte han helt tilfeldig på togstasjonen noen dager tidligere. Det er noe ved henne som får han til å ta kontakt, og sammen rusler de rundt i byen. Mannen trives i hennes nærvær, og hun blir med han hjem.

Kvinnen ønsker så inderlig å fortelle noe, og gjennom den påfølgende natten får vi høre hennes livshistorie.

Hun er vokst opp i en fattig gruvearbeiderfamile, men en bror og en søster. Faren jobbet hardt i gruven, mens moren jobbet og slet hjemme. De kunne nok vært flere søsken også, om det hadde vært råd til flere. I stedet passet moren på å drive seg så hardt at hun i perioder ble sengeliggende med blodig sengetøy.

Kvinnen forelsker seg i folkeskolelæreren sin, Johannes. De innleder et forhold, og hun blir gravid.

I mellomtiden har søsteren fått en sønn utenfor ekteskapet, og det har vært krangel og bråk hjemme om dette. Situasjonen “reddes” ved at søsteren etterhvert blir gift med faren til barnet. Men det viser seg at ektemannen ikke er særlig hyggelig, og søsteren tør aldri få flere barn.

Kvinnen skulle så gjerne beholdt barnet sitt, men ser ingen annen mulighet enn å oppsøke legen for å få det fjernet. Abort er ulovlig, men hun får allikevel hjelp hos legen, denne ene gangen.

Kvinnen og Johannes beholder et slags forhold opp gjennom årene, selv om de begge etterhvert blir gift på hver sin kant. Hun får aldri barn, men må derimot oppleve flere aborter. Kjærligheten til Johannes og det ustabile forholdet ødelegger mye for henne, både fysisk og følelsesmessig.

Flere ganger i boka kommer det frem at kvinnen synes det er noe alvorlig galt med samfunnet når ikke alle barn kan ønskes velkommen til verden. Når det er så skamfullt å få barn uten å være gift at barn ikke blir født, eller de gjemmes vekk hjemme. Når arbeiderne tjener så lite at det ikke er råd til alle barna.

Når kvinnen har fortalt ferdig historien sovner mannen der han sitter, og når han våkner er kvinnen borte. Det er derfor han er ute i gatene og leter etter henne. Han vil ikke gi seg før han har funnet henne.

Jeg liker skrivestilen til Nedreaas, og jeg blir fort revet med i kvinnens historie. Jeg synes også det er en viktig bok, særlig for oss som lever i dag, langt unna bokas tidsperiode. For selv om samfunnet har endret seg mye, og den tidens problemstillinger ikke er like aktuelle i dag, lever vi fortsatt i et samfunn der enkelte livssituasjoner kan gjøre det vanskelig å ønske barn velkommen til verden.

Posted in books | Leave a comment

Stillitsen

FabritiusFor tida leser jeg “The Goldfinch” (Stillitsen) av Donna Tartt, på en nokså nylig innkjøpt Kindle. Jeg  har ikke kommet så langt i denne mursteinen av en bok enda, men det har allerede blitt vanskelig å legge den fra seg.

Der jeg er i boka nå er hovedpersonen og moren på kunstmuseum og ser en utstilling med nederlandske malerier. Morens favoritt i utstillingen er “Stillitsen” av Carel Fabritius. Hun så maleriet allerede som barn i en bok hun lånte på biblioteket, og hun kunne se på det i timevis.

Det er selvsagt dette maleriet som gir tittelen til boka, og det er et av få malerier som finnes av Fabritius. Han døde ung i en stor eksplosjon i byen Delft, forårsaket av brann i et ammunisjonslager. Studioet hans med mange av maleriene gikk også tapt i eksplosjonen. (Kilde: Wikipedia)

Posted in books | Leave a comment