Sa mor

Tidligere i uka vandret jeg rundt på biblioteket mens poden var på sommerbokfest. Jeg fant selvsagt mye spennende når jeg gikk og tittet i hyllene. Det er ikke så ofte jeg tar meg tid til å bare gå rundt på måfå, som oftest er jeg innom på vei til noe annet og plukker opp en bunke barnebøker eller henter en bestilt bok. En pen liten bunke bøker måtte bli med hjem. og en av disse var “Sa mor” av Hal Sirowitz.

“Sa mor” er en diktsamling, som jeg antar er kjent for mange. Diktene er små historier og begynner gjerne med noe mor sa. For eksempel “Ikke lek med paraplyen i butikken, sa mor” eller “I dag skal vi besøke min mors grav, sa mor”. Mor er av den advarende typen, og skisserer hvordan ting kan gå galt om han ikke gjør som hun sier. I tillegg klager hun over hva hun ofrer for sønnen og hvordan han plager henne med det han gjør og er. Innimellom er det også dikt om kjærester, og forhold som ikke går så bra. Diktene er morsomme, men samtidig er det tragisk hva moren kan finnne på å formane om, og hva hun er i stand til å si til sønnen.

Under er en animasjon til to av diktene i boka, “Avkuttet arm” og “Smuler”, laget av Sigrid Astrup

Når jeg kommer over nye forfattere, særlig om det de skriver er unikt eller spesielt, må jeg ofte google og finne ut mer om navnet. Det måtte jeg helt opplagt i dette tilfellet.

Hal Sirowitz jobbet i mange år som spesiallærer i den offentlige skolen i New York. Han fikk sitt gjennombrudd som dikter gjennom en poet-kafé, der han ofte deltok på diktopplesningskonkurranser. Senere reiste han rundt i USA og leste opp diktene sine. Han er faktisk den mestselgende oversatte poeten i Norge i følge hans egen nettside (halsirowitz.com,  en.wikipedia.org). De siste årene har han dessverre slitt med Parkinsons, og kona, Minter Krotzer, jobber med et bokprosjekt om det (www.minterkrotzer.comwww.wordgathering.com).

Her kan du høre Hal Sirowitz selv lese “Avkuttet arm”. Han leser på en spesiell og morsom måte.

Jeg må nok innom biblioteket igjen snart og finne “Sa far” og “Sa terapeuten”.

Posted in books | Leave a comment

Huset ved moskeen

Huset-ved-moskeenHuset ved moskeen av Kader Abolah er en av bøkene jeg kom over på “Sommerens lesetips fra Amnesty”.

Boka handler om huset ved moskeen i den iranske byen Sandjan, og om familien som bor der. Huset har vært der i mange hundre år, og moskeens imam har like lenge kommet fra dette huset.  Vi kommer inn i fortellingen like før amerikanerne lander på månen, da As-saberi er moskeens iman, og fetteren Aqa Djan er byens mektig teppehandler og moskeens leder.

Jeg ble fra første side oppslukt av historien, og de levende skildringene får meg nesten til å føle meg som en del av familien.  Vi blir kjent med de ulike personene i huset; konene, barna, de to eldre tjenestedamene som omtales som “bestemødrene”, og andre slektninger som jevnlig er innom huset. Kråka, storkene, og fiskene i bassenget blir heller ikke utelatt. I begynnelse av boka er mange skildringer av artige hverdagsepisoder, kombinert med innblikk i forhistoriene til personene.

Hverken As-saberi eller Aqa Djan synes å være spesielt politisk interesserte. De er fornøyde med tilværelsen slik den er, enten det nå er den amerikavennlige sjahen som styrer eller ei. Men revolusjonen er uunngåelig. Sjahen må flykte, og ayatollah Khomeini tar over makten. I den urolige tida som følger viser det seg at huset ved moskeen har rommet mennesker med alle slags politiske ståsteder. Fra “Guds dommer” som dømmer til døden uten rettssak, til den venstreorienterte som opererer i det skjulte mot Khomeinis prestestyre, og de i et sted i mellom. Felles for de alle er at livet aldri blir som før.

Denne boka må være den beste jeg har lest hittil i år. Den er virkelig godt skrevet, og de levende skildringene av familien i huset flettet sammen de historiske hendelsene gjør at man lærer mye om iransk kultur og historie. Dette er en bok jeg skulle ønske aldri tok slutt. Desverre gjorde den jo det, men personene og historien kommer til å følge meg lenge enda.

Posted in books | 2 Comments

Langdryg sommerlesning

Somrenes-bok“Somrenes bok” av Emylia Hall, med sitt romantiske omslag, er et godt eksempel på en bok jeg neppe hadde kommet på å kjøpe selv. Men når jeg nå engang fikk den, måtte jeg gi den et forsøk. Jeg ble dessverre ikke veldig begeistret, selv om jeg synes boka redder seg inn litt på slutten.

Boka handler om Beth som bor i London og jobber på et galleri. Faren, som hun har et anstrengt forhold til, kommer på besøk og gir henne en pakke som har kommet fra Ungarn. I pakken er det et fotoalbum som har tilhørt Marika, hun som Beth en gang kalte mor. Fotoalbumet følges av et brev fra Zoltán som sier at Marika er død.

Vi skjønner at det har skjedd noe opprivende tidligere, for Beth vil ikke bli minnet om Marika, og somrene hun tilbrakte hos henne fra hun var 10 til hun ble 16. Men hun klarer ikke å unngå fotoalbumet. Hun tar det omsider med seg ut i parken, og begynner å bla i det.

Hele familien dro til Marikas hjemland Ungarn da Beth var ni. Møtet med hjemlandet blir sterkt for Marika, og hun beslutter seg for å bli. Beth og faren reiser tilbake til England, og lever et stille og rutinepreget liv. Beths store årlige høydepunkt er når hun hver sommer reiser på besøk til Marika, og hennes samboer, kunstneren Zoltán.  Med utgangspunkt i bildene i fotoalbumet får vi fortellingen om ukene i Ungarn, et kapittel for hver sommer.

Å bruke fotoalbumet til å skape en indre fortelling i boka er en god idé, men somrene fram til den siste er alle ganske like. Det er landskapsskildringer, god mat og drikke, bading i tjernet, Zoltán som arbeider i atelieret og Beth som er forelsket i nabogutten Tamás. Disse somrene varer 250 sider, og jeg synes det er lite som driver fortellingen videre, jeg går rett og slett litt lei. Jeg leser kun videre i påvente av dette opprivende som jeg antar skjer den siste sommeren. Og når avsløringen endelig kommer blir jeg så oppgitt og opprørt over Beths reaksjon. Jeg blir irritert over å ha kjedet meg gjennom så mange somrer for å komme til dette, tenk hvor annerledes livet kunnet vært for alle om hun hadde taklet det bedre.

Heldigvis reddes fortellingen og mitt totalinntrykk litt av den tristlykkelige slutten. Dette er allikevel ikke boka for meg, men noen andres bok er det helt sikkert.

Posted in books | 1 Comment

Sangen om den røde rubin

Sangen-om-den-roede-rubin_hd_image“Sangen om den røde rubin” av Agnar Mykle er blant de bøkene jeg har tenkt jeg må få lest en eller annen gang. Jeg kom på boka igjen da jeg bladde forbi Agnar Mykle i en litteraturhistoriebok, og jeg fikk raskt plukket den opp på biblioteket.

Boka handler om Ask Burlefot og hans første år på det som må være Norges handelshøyskole i Bergen. Han har tidligere jobbet som bestyrer på to ulike skoler i distriktet, med det resultatet at to kvinner ble gravide. Han har stadig dårlig samvittighet for de to barna, særlig det som ikke ble bortadoptert og som han vet vokser opp i trange kår hos mora. Samtidig vil han legge det bak seg, og han er livredd for at noen skal oppdage denne delen av fortida hans.

Som man jo kan gjette om man kjenner til at boka ble forbudt for seksualskildringer, så er Ask svak for damer, og han ser ut til å ha seg med de som måtte komme hans vei. Selve skildringene er ikke stort heftigere enn hva man finner i en gjennomsnittlig roman som utgis i dag. Men han ser ut til å ha visse selvbeherskelsesproblemer, og har flere forhold på gang samtidig. Det er nok flere av kvinnene som tror de er den heldige utvalgte på vei til forlovelse. Målet til Ask er å finne “den røde rubin”, den rette kvinnen som han kunne finne “de vises sten” sammen med.

Ask er sosialist, og blir med i sosialistlaget. På det første møtet han er på får han kritiske spørsmål om hvordan han kan være sosialist og samtidig studere på “Den Økonomiske”. Han blir sint på seg selv for at han ikke klarer å svare med alle de gode argumentene. Sitatet under er fra da Ask har kommet tilbake til hybelen, og jeg synes det er svært gjenkjennende.

Dette sa Ask.
Bare at han sa det til seg selv, og først efter at han var kommet hjem til seg selv på hybelen.
Rundt i verden ligger det hver natt millioner av mennesker på rygg og får ikke sove; de ligger og former med leppene de fine rammende poenger de skulle ha sagt, men som de ikke sa. I natten og mørket skjærer de tenner og knytter nevene og former den vidunderlige naturlige replikk som skulle fått motstanderen til å ligne en sommerfugl spiddet på en nål. Hver natt ligger millioner mennesker på rygg og lærer utenat den gudommelige replikk, replikken personlig. Neste gang skal de bruke den! Bare at neste gang er en helt annen gang; da passer ikke replikken.

Han finner seg allikevel til rette i sosialistlaget, og etterhvert får han øynene opp for Embla, som er en av de sentrale personene i laget. Kan hun være den røde rubin?

Jeg synes boka er veldig bra, og det var vanskelig å legge den fra seg. Selv om miljøet i boka er fra slutten av 1930-åra opplever jeg den allikevel som moderne, den kunne like gjerne blitt skrevet i dag. Boka handler ikke bare om damer, men om en ung manns vei til å finne seg selv og hva han vil stå for. I tillegg er det flere humoristiske skildringer i boka som får meg til å trekke på smilebåndet. Det er virkelig en bok som har det meste, løp og les!

Posted in books | Leave a comment

Souads vesker

Souads-vesker“Souads vesker” av Cecilie Seim hadde jeg neppe fått vite om, eller lest, om det ikke hadde vært for Sommerens lesetips fra Amnesty. Det er mange interessante boktips der, og jeg har også bestilt “Huset ved moskeen” på biblioteket. Men noen av bøkene virker å inneholde så triste historier at jeg ikke tror jeg ville klart å lese de.

“Souads vesker” er en billedbok for voksne, tilpasset lesere som trenger enklere tekster og språk. Lettlest-hylla på biblioteket har et slags annenrangs preg over seg, men det er jo virkelig utfordrende å skulle formidle og skape, med få og enkle ord.

Boka handler om Souad som har kommet til Norge som flyktning, sammen med med mann og barn. Mannen er på jobb fra tidlig til sent, og barna er på skole, har venner og deltar på fritidsaktiviteter. Souad, derimot, lever livet i ensomhet hjemme, sammen med veskene sine. Den grønne veska inneholder det hun trenger for å overleve, den røde inneholder håndarbeidssakene, den blå veska har det man trenger for å leve i Norge, og den rosa veska, den inneholder alle minnene, fra da hun var liten, fra landet hun måtte reise fra.

Boka formidler med sine få ord og flotte illustrasjoner mye om ensomhet, savn, tungsinn og motløshet i møte med et helt nytt land, men den gir heldigvis også håp. Boka er vel verdt å lese, for alle.

Posted in books | Leave a comment

Av måneskinn gror det ingenting

Nedreaas-TorborgEtter vårens reservasjonsrettdebatt fikk jeg lyst til lese noe eldre litteratur med abort som tema, for å få et innblikk i den tidens problemstillinger knyttet til abort.

Jeg vet ikke hvordan jeg kom på Torborg Nedreaas’ “Av måneskinn gror det ingenting”, men den ble i hvert fall lånt på bibioteket.

Som vanlig, når jeg låner bøker på biblioteket, blir bøkene lest i siste øyeblikk før de må leveres. Omtalen av denne boka er derfor veldig fritt etter hukommelsen.

Boka har en fortelling inni en fortelling, og starter med slutten av den ytre fortellingen; en mann går rundt i byen og leter etter en kvinne.

Denne kvinnen møtte han helt tilfeldig på togstasjonen noen dager tidligere. Det er noe ved henne som får han til å ta kontakt, og sammen rusler de rundt i byen. Mannen trives i hennes nærvær, og hun blir med han hjem.

Kvinnen ønsker så inderlig å fortelle noe, og gjennom den påfølgende natten får vi høre hennes livshistorie.

Hun er vokst opp i en fattig gruvearbeiderfamile, men en bror og en søster. Faren jobbet hardt i gruven, mens moren jobbet og slet hjemme. De kunne nok vært flere søsken også, om det hadde vært råd til flere. I stedet passet moren på å drive seg så hardt at hun i perioder ble sengeliggende med blodig sengetøy.

Kvinnen forelsker seg i folkeskolelæreren sin, Johannes. De innleder et forhold, og hun blir gravid.

I mellomtiden har søsteren fått en sønn utenfor ekteskapet, og det har vært krangel og bråk hjemme om dette. Situasjonen “reddes” ved at søsteren etterhvert blir gift med faren til barnet. Men det viser seg at ektemannen ikke er særlig hyggelig, og søsteren tør aldri få flere barn.

Kvinnen skulle så gjerne beholdt barnet sitt, men ser ingen annen mulighet enn å oppsøke legen for å få det fjernet. Abort er ulovlig, men hun får allikevel hjelp hos legen, denne ene gangen.

Kvinnen og Johannes beholder et slags forhold opp gjennom årene, selv om de begge etterhvert blir gift på hver sin kant. Hun får aldri barn, men må derimot oppleve flere aborter. Kjærligheten til Johannes og det ustabile forholdet ødelegger mye for henne, både fysisk og følelsesmessig.

Flere ganger i boka kommer det frem at kvinnen synes det er noe alvorlig galt med samfunnet når ikke alle barn kan ønskes velkommen til verden. Når det er så skamfullt å få barn uten å være gift at barn ikke blir født, eller de gjemmes vekk hjemme. Når arbeiderne tjener så lite at det ikke er råd til alle barna.

Når kvinnen har fortalt ferdig historien sovner mannen der han sitter, og når han våkner er kvinnen borte. Det er derfor han er ute i gatene og leter etter henne. Han vil ikke gi seg før han har funnet henne.

Jeg liker skrivestilen til Nedreaas, og jeg blir fort revet med i kvinnens historie. Jeg synes også det er en viktig bok, særlig for oss som lever i dag, langt unna bokas tidsperiode. For selv om samfunnet har endret seg mye, og den tidens problemstillinger ikke er like aktuelle i dag, lever vi fortsatt i et samfunn der enkelte livssituasjoner kan gjøre det vanskelig å ønske barn velkommen til verden.

Posted in books | Leave a comment

Stillitsen

FabritiusFor tida leser jeg “The Goldfinch” (Stillitsen) av Donna Tartt, på en nokså nylig innkjøpt Kindle. Jeg  har ikke kommet så langt i denne mursteinen av en bok enda, men det har allerede blitt vanskelig å legge den fra seg.

Der jeg er i boka nå er hovedpersonen og moren på kunstmuseum og ser en utstilling med nederlandske malerier. Morens favoritt i utstillingen er “Stillitsen” av Carel Fabritius. Hun så maleriet allerede som barn i en bok hun lånte på biblioteket, og hun kunne se på det i timevis.

Det er selvsagt dette maleriet som gir tittelen til boka, og det er et av få malerier som finnes av Fabritius. Han døde ung i en stor eksplosjon i byen Delft, forårsaket av brann i et ammunisjonslager. Studioet hans med mange av maleriene gikk også tapt i eksplosjonen. (Kilde: Wikipedia)

Posted in books | Leave a comment

Trengsel

trengselBoka “Trengsel” av Kathrine Nedrejord handler om ei ung jente som reiser til Paris for å studere og for  skrive.

Hun har reist mye før, bodd i flere forskjellige land, og har flere forhold bak seg. Hun liker begynnelser, men ser ut til å streve med fortsettelser.

I Paris blir hun sammen med en gutt av algerisk opprinnelse, og boka skildrer hvordan hun gradvis kveles av forholdet. Kjæresten viser seg å være kontrollerende og sjalu. Han synes hun sløser for mye med penger og  sjekker telefonen hennes for å se hvem hun har kontakt med. Samtidig kan han trøste henne som om hun var et barn, “lille, lille deg”. På fest kan hun ikke snakke for lenge med andre uten at han kommer og drar henne med seg, men selv kan han forsvinne med guttegjengen og la hun sitte igjen alene.

Hovedpersonen blir stadig dystrere til sinns. Hun tar til seg det kjæresten sier, “Dumme meg, jeg sløser for mye”. Etterhvert utvikler hun et hat og en avsky for kjæresten, samtidig som hun prøver å gjøre ting som han liker for at han skal bli glad. Hun tenker stadig på å bare forsvinne, fordufte helt.

Hun reiser seg, han rører på seg, løfter så vidt på hodet, krøllene står til alle kanter, hvor skal hun? På badet, sier hun, bare tisse. Ut i gangen, til det vesle kjøkkenet, den lille stolen, setter seg på den, har noen sigaretter i veska. Skal ikke røyke inne. Burde ha åpnet vinduet. Tenner en. Naken fortsatt. Er gardinene helt lukket? Han kunne bli sint. Ikke noen andre som skal se henne. Gjemme henne bak T-skjorter, ikke sole seg toppløs. Smiler. Hører ikke på. Ulydig. Dumme, bruker penger, ikke dra for gardiner, uforsiktig, distré, dumme, dumme. Røyke selv om det kommer til å lukte, bort til kjøleskapet, mer igjen av vinen fra gårsdagen, drar ut korken de har stappet nedi igjen. Klokka tre. Klokka fire.

Jeg liker språket i boka godt. Som tekstutsnittet viser er setningene ofte korte eller stikkordspregede, og det er spennende å følge forholdet mellom de to gjennom disse setningene. Og jeg liker slutten på boka, eller var det en ny begynnelse?

Posted in books | Leave a comment

Leve posthornet!

Hjorth_LevePosthornet_StjerneBoka “Leve posthornet!” av Vigids Hjorth handler om Ellinor som er usikker på ganske mye her i livet. Om hun egentlig liker kjæresten Stein, om jobben er den rette, og generelt hva som gir mening i livet. Hun ser ut til å føle seg både mislykket og ulykkelig.

Ellinor driver kommunikasjonsbyrået Kraft-Kom med Rolf og Dag. Firmaet går ikke veldig bra, og plutselig stikker Dag fra jobben for å dra på seiltur. Ikke lenge etter blir han funnet død, han har tatt sitt eget liv.
Rolf og Ellinor må overta Dag sitt store prosjekt; å hjelpe Postens fagorganisasjon Postkom med å hindre at EUs tredje postdirektiv blir vedtatt. Parallelt følger vi også forholdet mellom Ellinor og Stein, og forholdet hun har til søsteren og moren. Gjennom arbeidet med postdirektivet endrer Ellinor seg, hun innser at hun må finne noe utenfor de vante rådgivningsstrategiene for å vinne gjennom med saken.

Boka var rask å lese, og ganske underholdende, men det er mange lange og kommaløse setninger. Det må være et bevisst valg, men jeg foretrekker kommaer i lange setninger. Her må jeg lese flere setninger om igjen for å få innholdet riktig. Det var ikke alt “følelsessnakket” jeg hang med på heller, men det som blir stående for meg er at for å kjenne at man lever, og ikke bare betrakte livet fra sidelinja, må man våge å involvere og forplikte seg, både i eget og andres liv.

Posted in books | Leave a comment

En gatekatt ved navn Bob

gatekattJeg var innom en bokhandel tidligere i uka, og klarte ikke å gå fra denne boka som lyste mot meg fra hylla. Jeg har lest om Bob og eieren hans i en avisartikkel en gang, og fikk lyst til å vite mer historien deres.

Boka er selvbiografisk, og handler om James som livnærer seg som gatemusiker i Londons gater. James har hatt en rotløs oppvekst, med skilte foreldre og mye flytting. Han får vansker med å tilpasse seg nye miljøer når han og moren stadig flytter, og han begynner etterhvert å eksperimentere med rus. Han flytter til London for å bli musiker, men etter oppturer og nedturer ender han på gata som heroinmisbruker.

James jobber nå med å få orden på livet sitt. Han har sosialbolig, går på metadon, og drømmer om en gang å bli helt fri fra rusavhengighet.  En dag treffer han på en rødstripete katt i oppgangen. Katten viser seg å være eierløs, og selv om James kvier seg for å ta ansvar for en katt, når han så vidt klarer å passe på seg selv, ender katten med å flytte inn.

Katten, som får navnet Bob, liker å sitte på skulderen til James, og han er som oftest med når James drar ut for å spille. Bob snur helt om på James’ liv på gata. Før var det ingen som la merke til han, nå må han stadig stoppe og prate med folk som vil hilse på katten, og han tjener mye mer enn før når han spiller.

Men livet på gata er ikke alltid like lett. De må passe seg for ustabile folk, skumle hunder, og vektere og t-baneansatte som ønsker dem langt vekk. De må takle mange utfordringer sammen, men det viser seg at når James tar ansvar for Bob, så tar han samtidig bedre ansvar for seg selv.

Boka er ikke akkurat noe litterært høydepunkt. Teksten er blant annet er litt springende, og noen detaljer gjentas til det kjedsommelige. Jeg tror heller ikke at oversettelsen hjelper på teksten. Det er noen setninger som er veldig tungleste, med dårlig tegnsetting. Men så var det heller ikke med høye forventinger om teksten jeg kjøpte boka i utgangspunktet.

Jeg passerer daglig rusmisbrukere, romfolk, og andre i en vanskelig livssituasjon når jeg går gjennom Oslos gater. Jeg har lært noe om hvordan oppvekstforhold, eller bare hva slags kultur man er født inn i, kan gjøre livet så urettferdig vanskelig. Jeg har innsett hvor små marginene er, mellom de på gata, og oss som har jobb, hjem og familie. Det kunne vært deg eller meg som var der med pappkrusene, og jeg ønsker så inderlig et bedre liv og en ny sjanse for de som er der på gata. Derfor er det så flott å lese om James og Bob. De viser oss at en ny mulighet for å få livet på rett kjøl plutselig kan vise seg. Eller som James selv sier:

Alle trenger litt flaks. Alle fortjener en ny sjanse. Bob og jeg hadde fått vår…

Posted in books | Leave a comment