Da du forsvant

Jeg sveipa innom eBokBib-appen på mobilen her om dagen, og plukket blant annet med meg Iben Sandemoses bok “Da du forsvant”. Litt seinere i uka da jeg var innom biblioteket sto “Den dagen i Firenze” utstilt i en hylle, så den måtte også bli med hjem.

Mitt første møte med Iben Sandemose må ha vært i boka God Påske som var medlemsbok i Bokklubbens Barn på slutten av åttitallet. Jeg tror det var en av de bøkene som mamma egentlig syntes kostet litt for mye, men som dukket opp i postkassa fordi avbestillingen var blitt glemt. Men jeg leste mye i den boka, og de morsomme illustrasjonene til Iben Sandemose, og figurene jeg kalte kyllingmennesker, husker jeg godt enda.

“Den dagen i Firenze” starter med at hovedpersonen, som er på ferie i Firenze, blir oppringt av legen. Hun har kreft.
Videre i boka følger vi hovedpersonen gjennom redsel og angst, operasjon og behandling, ivevd glimt fra barndom og tidligere voksenliv, disse små episodene som er med å forme resten av livet.
“Da du forsvant” handler om å miste den man elsker, han som blir brått syk og dør i løpet av få dager. Å prøve å gå videre, samtidig som man hele tiden blir minnet om den som er borte, i hverdagens vaner og små detaljer. Sorg og fortvilelse samtidig som livet går videre og man selv må gå videre.
Teksten i begge bøkene består av selvstendige små avsnitt akkompagnert av illustrasjoner i kjent Sandemose-stil, og den inneholder både alvor og humor. Jeg vet ikke helt hva slags sjanger teksten faller inn under, men jeg synes ikke det er så langt unna dikt i måten setningene er satt opp på og bruken av linjeskift.

Jeg gjorde et google-søk på forfatteren, som jeg ofte gjør når jeg skriver om bøker, og da kom jeg over Aftenpostens artikkel Latter og død, og oppdaget at bøkene gjenspeiler Sandemoses egne erfaringer, og mye som nevnes i intervjuet gjenfinnes i bøkene. Jeg synes bøkene er flotte, og jeg tror de kan være fine å gi til noen i tilsvarende situasjoner.

Omslag av "Den dagen i Firenze" av Iben Sandemose

17 mai og jeg går i det store toget.
Kongen står oppe mellom søylene og ser på meg.
Bunaden var lang og arvet.
FOR lang.
Sølje, hvit skjorte, fletter, lårkort bunad og klippet forkle.
Jeg er så fin. Flagget lukter nystrøket.
Du skulle skamme deg, sier læreren i fotsid hardanger.
Det gjør jeg ikke.
Nå skulle hun ha sett meg.
Det straffer seg, ville hun ha tenkt, bunadmærra.

Omslag av "Da du forsvant" av Iben Sandemose

Jeg har gruet meg siden skrekkens lørdag da jeg kom hjem uten deg.
Da jeg kom hjem med klærne dine. Uten deg.
Navnet ditt sto over hele inngangsdøren.
Og mitt. Oss To.
I alle varianter.
Er det fremdeles oss, selv om du ikke er her?
Jeg gjorde det i dag.
Nå står det ingen navn på døren.
Bokstavene brant og var klebrige. Ville ikke.
Nå kan det være hva som helst innenfor.
Hvem som helst.

 

Posted in books | Leave a comment

Norsk sokkel

Norsk-sokkel“Norsk sokkel” av Heidi Linde er satt sammen av fem historier, som alle er relatert til goder eller rettigheter vi har i Norge. Historiene er dessuten lenket sammen i god “Love Actually”-stil, bipersoner i en historie kan dukke opp som hovedpersoner i en annen.

Ragnhild må finne ut hva hun vil med livet, nå som mannen endelig har innsett sine alkoholproblemer, og får behandling for det. Kristian er redd for at han er alvorlig syk, og Nadja har nettopp flyttet inn i et nytt fosterhjem sammen med lillebroren Bror. Gunnar besøker moren barndomshjemmet i Sogndal, og innser at hun ikke lenger kan greie seg selv hjemme. Tale, som jobber i NAV, er på ferie i Hellas med venninnen Renate. Hun vil så gjerne gjøre mer for de som har det vanskelig i verden, og lurer på hvordan hun kan gi litt ekstra til de hardarbeidende hotellansatte. Vera er gravid, og på grunn av sin alder får hun tilbud om fosterdiagnostikk. Resultatet viser at det kan være noe galt med barnet.

De fem historiene er levende og engasjerende, flere ganger tok jeg meg selv i å innvendig heie på hovedpersonene, og rope til de hva slags valg de burde ta.  Heldigvis endte historiene slik jeg ville de skulle ende. Eller kanskje det i ettertid egentlig ikke var så bra, kanskje hadde boka og personene levd lenger med meg om fortellingene hadde endt annerledes og mer uforutsigbart. Uansett er det en engasjerende og god bok.

Posted in books | 1 Comment

Bokpod

bokpod-logoJeg kom nylig over podcasten Bokpod fra CappelenDamm, og hørte på episoden med Beate Grimsrud på vei til og fra jobb her om dagen.

Jeg synes det var et veldig interessant intervju, om forfatterskapet hennes, hvordan hun arbeider og bakgrunnen for at hun ble forfatter. Det var ukjent for meg at hun har dysleksi, og det var interessant å høre om hvilke utfordringer hun møter med det. Mange tenker antakelig at kombinasjonen dyslektiker og forfatter må være veldig vanskelig, nærmest umulig. Men som hun sier selv; å være forfatter har å gjøre med å ville fortelle historier, det å stave har ingenting med det å gjøre.

Det er ikke alle som kan skrive, men det er mange som kan stave.

Det blir nok mer Bokpod-lytting framover, podcaster er fin underholdning på kollektivtransporten når man er for trøtt til å lese.

Posted in books | Leave a comment

Ungdomstid

ungdomstidBedre seint enn aldri. Det ser ut til å gjelde både bloggoppdatering og selve lesinga.  ”Ungdomstid” av Patrick Modiano kjøpte jeg nemlig til meg selv før jul i fjor, da jeg egentlig var ute for å kjøpe gaver til andre. Da hadde jeg fra før lest “Dora Bruder” og “Lilla smycket” (på svensk) av fjorårets nobelprisvinner.

Dette er en nydelig bok. Fra tidlig i boka ble jeg helt fanget av Modianos skildringer, og det var vanskelig å legge boka fra seg.

Boka handler om Odile og Louis, og starter med Odiles 35-årsdag. De lever et lykkelig liv på landet, med hus og barn. Men bursdagsfeiringen får Louis til å tenke tilbake på da de traff hverandre for 15 år siden i Paris.

Hun sov med venstre kinn mot puten. Han tok av henne støvlene, som hadde glidelås på siden. Det var et knøttlite værelse. Bare så vidt plass til å komme forbi mellom sengen og vasken. På veggene så han bildene av sangere og over vasken kalenderen som viste 4. januar. Han rev mekanisk av de gamle bladene. Det var 12. januar.
Hvorfor sto vinduet på vid gap? Han ville lukke det. Radiatoren sto alt for sterkt på, og han lette forgjeves etter rattet for å skru den av. Da forsto han og åpnet vinduet igjen.
Han var sulten. Hvordan skulle han overleve i fem dager med ti francs? Han la seg ned ved siden av henne og slukket sengelampen.

De er unge og alene, og lever på Paris’ skyggeside. Odile prøver å livnære seg som sanger, mens Louis jobber for den tvilsomme forretningsmannen Bejardy. De er sårbare og blir utnyttet, og etterhvert skjønner de at de må komme seg unna Bejardy.

Jeg innser at jeg må lese flere av Modianos bøker. Stemningen i bøkene hans og de levende skildringene er helt magiske.

Posted in books | Leave a comment

Feriebok

20150723_181542Siden det gikk så fort unna med “Slåttekar i himmelen” måtte jeg skaffe meg nytt lesestoff i løpet av ferieturen vår i Storbritannia. En av bøkene jeg endte opp med var “Their Lips Talk of Mischief” av Alan Warner.

Alan Warner er en skotsk forfatter som har utgitt flere romaner, men ingen av bøkene hans ser ut til å være oversatt til norsk.

Hovedpersonen i “Their Lips Talk of Mischief” er Douglas Cunningham. Han har forsøkt å studere litteratur, men gjorde ikke annet enn å sitte å lese og drikke på puben, og mistet derfor studieplassen og stipendet.

Han har for tida ikke noe sted å bo, og tilbringer dagene sovende på t-banen, og nettene inne på ulike akuttmottak.  På et slikt akuttmottak møter han Llewellyn Smith, som er hjerteoperert  og har fått raknet opp operasjonssåret.

Han flytter inn i sosialboligen Llewellyn deler med kjæresten, Aoife, og den lille datteren deres. Både Douglas og Llewellyn drømmer om å bli forfattere, og de prøver å jobbe sammen med skrivingen, men det blir mer drikking enn skriving.

Det er en morsom bok med mange underholdende historier. For eksempel når Llewellyn gifter seg og selskapet stikker fra pubregninga, eller når Douglas søker om statlig bostøtte ved å late som han leier et rom hos Aofies venninne Abby.  Det er ikke så ofte jeg leser skjønnlitteratur på engelsk, men jeg synes det var en bra bok, selv om det godt kan være at jeg glapp et og annet språklig poeng, og ikke hang med på alle referanser og sitater fra andre bøker. Boka har en lett og fornøyelig historie, perfekt for late sommerdager.

Her er et utdrag fra starten av boka, da Llewellyn tok med Douglas hjem fra akuttmottaket, og Douglas ser stua for første gang.

 All the wallpaper was half-torn from the walls but then the job had seemingly been abandoned. An old-fashioned yellow sofa sat against another stripped wall, so rather than walk the length of the room towards a table and chairs, I had to lower myself, a little awkwardly, seconds after she had. So I sat beside her. Her long leather thigh was very close to my own. My weight drove me deeper into the sofa than se, so our faces were at the same elevation. She stared out across the room – at nothing, or so it seemed – a slight smile on the edge of her lips as if in thought. She told me ‘This is the second time his stithces have gone,’ with a tone of awesome amazement. I nodded very slowly – my head aside, staring at her profile. Then I looked down because there was a rumpled-up towel on the sofa which both our bottoms were sitting upon.
‘Oh gosh,’ she said. ‘Sorry. Watch your trousers on that I’m afraid.’
I frowned, then I realised the towel concealed Llewellyn’s blood from when his stitches had torn open, snoozing on this sofa.

Posted in books | Leave a comment

Slåttekar i himmelen

Noe av det siste jeg kjøpte før vi dro avgårde på ferie var “Slåttekar i himmelen” av Edvard Hoem. Boka kom nylig i pocketutgave, og jeg trengte noe lett å ha med på ferie.
Jeg likte veldig godt “Mors og fars historie”, men det var allikevel ikke selvsagt at det var slåttekaren som skulle bli med på ferie. Av en eller annen uforståelig grunn fenger ikke utvandrerhistorier meg, selv om det absolutt burde det, som de fleste av oss har også jeg slektninger som dro til Amerika på 1800-tallet. Men jeg tenkte at det er da tross alt Hoem som har skrevet boka, så helt galt kan det da ikke være.
Og galt var det slett ikke, det er ikke ofte jeg sluker en bok så raskt som denne. Jeg ble revet med fra første stund, og levde meg helt inn i historien om slåttekaren Nesje, som jobber døgnet rundt for å få det til å gå rundt for han og familien, på den lille eiendommen de leier. Og om slekt på andre gårder som ikke lenger får endene til å møtes, men selger det de har for å starte på nytt i Amerika.
På siste side i boka satt jeg med klump i halsen og tårer i øynene over alt arbeid og slit Nesje, og egentlig alle arbeidsfolk på den tida, la ned med et håp om at livet skulle bli bedre, uten at det kanskje ble det. Mens de fleste av oss i dag har så alt for mye, men vi glemmer lett å være takknemlige.
image

Posted in books | Leave a comment

Fuglane

fuglane“Fuglane” av Tarjei Vesaas har vært på lista mi over bøker jeg synes jeg må få lest en gang, og da jeg kom over et eksemplar på et loppemarked i våres var det selvsagt at den måtte få bli med hjem.
Utgaven jeg har lest er utgitt av Gyldendal i 1974, og den inneholder faktisk bilder fra den polske filmen basert på boka, “Żywot Mateusza”.

Hovedpersonen i boka er Mattis, som er tilbakestående. Han bor sammen med den eldre søstera si, Hege. De lever sammen i en forutsigbar tosomhet, der dagene synes å være ganske like. De har lite penger, og de livnærer seg hovedsakelig av det Hege tjener på å strikke kofter. Mattis har prøvd mange ganger å skaffe seg en jobb, men hver gang han prøver seg på praktisk arbeid av noe slag skjærer det seg for han. Tankene flyr og hendene vil ikke samarbeide.

Mattis liker å være på vannet i den gamle robåten sin, og roinga blir ikke forstyrret av tankene hans, han ror like rett uansett. En dag får han en idé om å bli ferjemann på vannet, og den første, og eneste, passasjeren hans er tømmerarbeideren Jørgen. Han trenger også husly for natta, og blir med Mattis hjem. Jørgen blir boende på loftsrommet, og Hege og Jørgen blir etterhvert kjærester. Mattis takler ikke å måtte dele på Heges kjærlighet, og han bestemmer seg til slutt for å la vannet avgjøre hva som skal skje med han.

Det er en stillferdig bok som skildrer godt hvordan Mattis tenker, og vi blir ellers kjent med han gjennom dialogen mellom han og Hege. Dialogen dem i mellom går i faste takter, og Hege vet vet hvilke spor Mattis kan havne i, og hva hun skal si for roe han. Det er en fin bok, med en veldig var historie. Det er lite som driver historien framover, og jeg brukte av den grunn litt tid på å lese de drøyt 200 sidene, men alt i alt er det en fin bok!

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Rettsstridig forføyning

untitled“Rettsstridig forføyning” av Lena Andersson handler om forfatteren Ester Nilsson som får i oppdrag å holde et foredrag om kunsteren Hugo Rask. Hun som ellers opptrer rolig og fornuftig blir stormende forelsket i Hugo, og hun innleder et forhold til han. Hugo, på sin side, ser ikke ut til å ha den samme forståelse for hvilke forpliktelser som medfølger det å være i et forhold. Han tar kun sporadisk kontakt og holder ikke alltid avtalene. Når kontakten uteblir blir Ester rammet av angst og kjærlighetssorg. Men straks han tar kontakt, eller de møter på hverandre, mer eller mindre tilfeldig, blir håpet tent i Ester.

En gang falt hun for fristelsen og sendte en sms. Hun fikk for seg at det fellesskapet hun kjente i sitt indre, var virkelig, altså gjensidig. Det kom ikke noe svar, og dermed var selv de små splintene av uavhengighet ødelagt, og resten av uken ble verre. Hvorfor fattet hun ikke at avgrunnsangsten over en ubesvart sms var den samme hver gang, og at den eneste måten å unngå den på, var å ikke sende noen? Det var Håpet som forårsaket det, som døyvet minnet om skammen og angsten og fikk henne til å ta en sjanse på at alt var annerledes nå.

Denne boka er blant de bøkene jeg noterer meg fordi de får gode kritikker av anmelderne der ute. Men jeg er nok ikke like begeistra som den gjengse anmelder. Boka er helt grei å lese, men ikke særlig mer. Den gir et godt innblikk i hvordan man tenker når man er forelska, og hvordan man bruker tid på å tolke den andres ord og handlinger. Men jeg synes det hele blir litt uttværende, særlig er avsnittene med politiske og filosofiske betraktninger og dialoger langdryge.

Posted in books | Leave a comment

Det synger i gresset

Det-synger-i-gresset“Det synger i gresset” av Doris Lessing er fra 1950, og den er hennes debutroman.

Boka begynner med slutten. Mary blir funnet drept på farmen, og boyen Moses blir arrestert for mordet. Politiinspektøren ser ingen grunn til å etterforske saken noe nærmere, men den unge agronomen som bor i et lite hus på farmen vet at det skjuler seg en historie bak mordet.

Mary har hatt en vanskelig oppvekst. Faren drikker for mye, og foreldrene krangler ofte.  De to eldre søsknene hennes dør av dysenteri, og moren blir bitter på livet. Mary flytter hjemmefra så tidlig hun kan, og får seg jobb på et kontor i byen. Hun får etterhvert en god stilling på kontoret og har en stor bekjentskapskrets. Hun er lykkelig med livet slik det er og har aldri savnet en mann å dele det med. Men hun passerer tredve, og overhører en samtale der venninnene snakker om hvordan hun kler ser for ungpikeaktig for alderen og at hun burde gifte seg, men at det ikke ser ut som hun er interessert i den slags.

Det er en grusomhet å ødelegge det bilde et menneske har har dannet av seg selv, “i sannhetens navn” eller av andre uklare grunner. Et menneske klarer ikke alltid å lage seg ett nytt det kan leve videre på.

Mary begynner å lete etter en mann, og treffer den fattige farmeren Dick Turner. De gifter seg, og hun flytter inn i det lille huset på farmen. Herfra går det bare nedover med Mary.

Dick viser seg å være en håpløs farmer som hele tiden gjør dårlige investeringer og satser på feil ting. Mary blir ensom og har ingen ting å ta seg til mens Dick er ute på jordene hele dagen. Hun orker etterhvert ikke å engasjere seg i gårdsdriften heller, men blir mer og mer apatisk. Til slutt er det boyen som steller i huset for dem som tar all hennes oppmerksomhet.

Det er en veldig bra bok som det gjør vondt å lese. Mary som kunne ha levd lykkelig i byen ender opp like ulykkelige som sine foreldre. Boka skildrer også forholdet mellom de hvite farmerne og de svarte arbeiderne, og hvor dårlig arbeiderne behandles. Det er uforståelig hvordan mennesker, den gang som i dag, kan ha en oppfatning av at de er bedre og mer verdt enn andre, basert på rase eller religion.

Posted in books | Leave a comment

Dora Bruder

“Dora Bruder” er den andre boka jeg leser av Patrick Modiano, også denne på svensk. Men nå er det mulig å kjøpe norske oversettelser, jeg kjøpte “Ungdomstid” rett før jul da jeg egentlig skulle kjøpe julegaver.

Utgangspunktet for boka er at forfatteren finner en avisannonse fra desember 1941 der herr og fru Bruder etterlyser en ung pike, Dora Bruder, 15 år, 1,55 cm. Han bruker deretter ni år på å forsøke å rekonstruere livet hennes fra hun forsvinner og fram til hun sendes til Auschwitz i september 1942.

Dora og foreldrene bor på et hotell i Paris, men i 14-årsalderen begynner Dora på en katolsk internatskole. Det er ved denne skolen hun aldri møter opp denne søndagskvelden desember 1941, antakelig etter å ha besøkt foreldrene.

Vi følger forfatteren gjennom Paris, i gatene Dora må ha gått sine faste ruter, og hans søken etter informasjon i offentlige arkiver. Modiano kobler sine minner fra steder og personer, til Doras historie, og slik sett kobler disse to personenes liv sammen.

Sjangeren i boka er blanding av flere, den er biografisk og selvbigrafisk, men det også skildringer av hvordan forfatteren ser for seg at Doras liv må ha vært.  Modiano bruker ikke faktaopplysningene til å dikte opp en fortelling, men gjengir fakta presist, og det er tydelig i teksten når han skildrer hvordan noe kan ha vært, og når han formidler faktiske opplysninger. Det fikk meg til å tenke på et intervju jeg leste i Morgenbladet om hvordan Lydia Davis ville formidle sin slekts historie, jeg tror det ville vært på en lignende vis.

Modiano deler også opplysninger om andre jøder som ble fengslet omtrent samtidig med Dora, som var i samme interneringsleir, eller på annen måte krysser Doras liv. For som han skriver om en ukjent kvinne som ble arrestert samtidig med hans far; “Om inte jag skrev ner det, skulle det inte längre finnas något spår efter denne okända kvinna och min far i en polispiket på Champs-Elysées i februari 1942″.

Dora Bruder med sine foreldre

Dora Bruder med sine foreldre

Posted in books | Leave a comment