Klokka ringer for deg

Jeg lever fortsatt i “Sekstitallet”, nærmere bestemt i begynnelsen av 1965. Winston Churchill er død, og far Bjørnstad deklamerer derfor de kjente ordene fra John Donne på kjøkkenet hjemme i Parksvingen. De fine ordene har jeg hørt før, men John Donne var et ukjent navn for meg. Så da måtte det googles, og Wikipedia svikter som vanlig ikke.

John Donne levde fra 1572 til 1631, og var dikter, advokat, og prest. Han skrev mye forskjellig, blant annet erotiske og religiøse dikt, sonetter, prekner og satirer. Da han døde var han domprost i St. Pauls i London. I 2010 kom en utgivelse der et utvalg av hans diktning gjengis på norsk, nemlig “Eit menneske er inga øy” av Åsmund Bjørnstad (samme etternavn, er det tilfeldig?), en bok som nå har havnet på ønskelista mi. Her er gjengivelsen av de kjente setningene fra Meditasjon 17 (slik det er sitert hos Wikipedia, jeg har jo ikke boka enda).

Church Bells at Tresillian - geograph.org.uk - 412267

Eit menneske er inga øy, sitt eige heile; kvar ein er bit av eit kontinent, del av fastlandet. Vert ein leirklump vaska i havet, gjer det Europa mindre, like mykje som gjaldt det eit forberg eller eit jordegods i ein vens eller ditt eige; kvart menneskes død minkar meg, for eg høyrer menneska til, så send aldri bod etter kven klokka ringer for; ho ringer for deg.

Posted in books | Leave a comment

Sommerlesing

sekstitalletSommerferie betyr mer tid til å lese, for både store og små. Jeg leser “Sekstitallet” av Ketil Bjørnstad for tida. Det var litt tilfeldig at den ble påbegynt nå, men jeg trengte en passe stor pocketbok i veska da vi dro på ferie til Østerrike, og “Sekstitallet” lå øverst i en stabel. Det viste seg at det var et veldig godt valgt, boka er både lærerik og underholdende.
Ketil Bjørnstad skriver om sin egen oppvekst, knyttet opp mot de store hendelsene i verden forøvrig. Jeg synes det er kjempespennende å lære mer om det som skjedde i verden på den tida, og jeg lærer så mye mer om historiske hendelser når de ikke bare beskrives så nøytralt som mulig, men i stedet skildres som personlige opplevelser og erfaringer. I tillegg er det morsomt å følge Ketils oppvekst med de politisk engasjerte foreldrene og broren Tormod. Jeg er for øyeblikket i begynnelsen av 1964. John F. Kennedy har nettopp blitt begravet og den store utbyggingen av det lille huset til Bjørnstadfamilen er ferdig. Teglsteinspeisen som dekker en hel vegg i den nye stua har god trekk, det har faren sørget for.
jeg har levd meg så godt inn i boka at jeg har prøvd å overbevise sønnen vår, Lars, om å begynne med pianotimer, dessverre uten å lykkes. Jeg som til og med hadde funnet ut hvor i stua vi kunne ha plassert et elektrisk piano.

lesestundLars på ni har selv blitt en ivrig leser, og målet for sommeren er som tidligere å få lest fem bøker så han kan være med på Deichmans bokfest til høsten. Han leser for tida “Percy Jackson – Lyntyven”. Det er visst veldig spennende, selv om vi foreldre kanskje ikke er helt begeistra for de greske gudegreiene. Men det viktigste er jo at han leser noe han liker, og så er det koselig å lese sammen, sånn som i sofaen til bestemor og bestefar, sammen med bamsen Bati som aldri er særlig langt unna.

Posted in books | Leave a comment

Uten personlig ansvar

Uten-personlig-ansvarJeg er sannelig ikke sikker på hvorfor jeg bega meg utpå “Uten personlig ansvar” av Lena Andersson. Boka er en selvstendig fortsettelse av “Rettsstridig forføyning” fra 2014. Den leste jeg i fjor, og jeg synes det var en veldig langdryg og ganske kjedelig opplevelse. Det jeg tror plager meg er at mange av anmelderne av denne og den forrige boka er veldig begeistra, det har hagla gode terningkast i anmeldelsene. Og jeg synes jeg burde like bøker som “alle andre” liker, men i dette tilfellet går det bare ikke, jeg liker de rett og slett ikke.

I “Uten personlig ansvar” blir Ester Nilsson på nytt forelsket. Denne gangen er det i skuespilleren Olof Steen. De innleder et forhold, enda Olof er gift, og ikke har planer om å forlate kona, han er visstnok bare interessert i vennskap med Ester. Deretter følger måneder og år med følelsesmessige opp- og nedturer for Ester, perioder der hun tror at det er like før Olof forlater kona, bare hun er litt tålmodig, Olof som “slår opp”, men deretter tar kontakt igjen, etterfulgt av endeløse analyser av Olofs utsagn og handlinger, og mangel på sådanne.

Da de brøt opp, var klokken elleve. Ester spaserte et stykke med et av medlemmene i rådet, en sosialøkonom som var ytterst pragmatisk i sitt moralsyn og hadde pragmatismen som eneste prinsipp, slik at de ikke delte synsmåte på så mange punkter , men Ester syntes hun var hyggelig, dessuten belest og bevandret. De pleide å ta følge etter møtene og snakke om tendenser i samtiden. Denne gangen ble det ikke noe slikt, for Ester begynte straks å fortelle om sin situasjon med Olof. Siden hun ikke var i havn, naget behovet for å snakke hele tiden. Ennå håpet hun at noen ville komme med forklaringen på det hun ikke forsto, at mennene hun traff, ikke kunne la være, men samtidig ville så lite og innførte så mange begrensninger. Adferden var henne fremmed, hun som på kjærlighetsområdet enten ville eller ikke ville og aldri var usikker på forskjellen.

Jeg synes at starten på boka var ganske grei. Jeg prøvde å lese med et humoristisk blikk (siden det står bakpå boka at den skal være galgenhumoristisk), som om Ester er en slags Bridget Jones, bare med et vokabular og tankesett som kunne tilhørt Morgenbladets anmeldere. Og slutten er faktisk litt morsom. Men i mellom blir det for mye gjentakelse av handlingen for meg, og for lage utgreiinger. Og teksten er lite gjenkjennede, som i utdraget over. Jeg tror for eksempel ikke at jeg pleier å snakke så mye om tendenser i samtiden med bekjente, og når jeg gjør det, ville jeg aldri brukt de ordene for å beskrive det. Derimot har jeg forvillet meg i sosiale sammenhenger der det ser ut til at man forsøker å overgå hverandre i analyser og velformulerte meninger, for meg framstår det bare som slitsomt å skulle forsøke å si noe som helst. Så det er kanskje der man finner de begeistra leserne av denne boka. Eller så er det bare mengder av humor og ironi her jeg ikke forstår, uansett har jeg formodentlig lest min siste bok om Ester Nilsson.

Posted in books | Leave a comment

Minilesesirkel

boklesesirkel Forlagene jeg følger på Facebook og Instagram har stadig vekk konkurranser eller giveaways med bøker. Jeg slenger inn noen noen svar og likes her og der, uten å tenke på at jeg faktisk kan vinne. Så for noen uker siden ble jeg veldig overrasket, jeg hadde vunnet bøker fra Aschehoug til en minilesesirkel, sammen med søsteren min, Hanne.

Vi kunne jo bare ha delt bøkene mellom oss, og ikke gjort noe mer ut av det. Men vi var begge gira på å forsøke å ha en ordentlig lesesirkel, så forrige uke fordelte vi bøkene mellom oss, og la en plan. Fram til 23. mars skal Hanne lese “Mormor danset i regnet” av Trude Teige, og “Sommerfuglene i Armeno” av Jon Magnus, og jeg skal lese “Vi ses der oppe” av Pierre Lemaitre. Fortsettelse følger!

En av tingene som er morsomt med lesesirkel er at man ofte leser bøker man ikke hadde kommet på å velge selv. Det gjelder i stor grad for bøkene i minilesesirkelen, jeg tror det bare er “Sekstitallet” av Ketil Bjørnstad jeg hadde merket meg fra før som en bok jeg kunne tenke meg å lese, de andre har jeg knapt hørt om.boklesesirkel2

Jeg har forsøkt meg på et par lesesirkler tidligere også. Den ene ble arrangert der jeg jobbet før. Man meldte seg på med en bok utgitt på norsk det siste året, som man selv kjøpte. Så ved lesesirkelens start leste man først sin egen bok, deretter ble bøkene rullert så man fikk lese en ny bok i måneden i et år. Det var ikke noen felles møter eller samtale om bøkene, men det var en morsomt måte å få lest nyere utgivelser, og igjen, ofte titler man ikke ville kommet på å velge selv. Ellers har jeg via ulike forum på nett vært med på lesesirkler der alle leser samme bok en måned, og man kan diskutere boka sammen underveis eller etterpå. Det er spennende å høre hva andre tenker om boka, men det er noe med nettet som gjør det lett å falle ut. Jeg klarer ihvertfall ikke å føle det samme presset som når man avtaler å møtes og snakke om boka, eller tida for boka er ute og den skal videre til neste leser.  Hva er dine erfaringer med lesesirkler?

Posted in books | Leave a comment

Da du forsvant

Jeg sveipa innom eBokBib-appen på mobilen her om dagen, og plukket blant annet med meg Iben Sandemoses bok “Da du forsvant”. Litt seinere i uka da jeg var innom biblioteket sto “Den dagen i Firenze” utstilt i en hylle, så den måtte også bli med hjem.

Mitt første møte med Iben Sandemose må ha vært i boka God Påske som var medlemsbok i Bokklubbens Barn på slutten av åttitallet. Jeg tror det var en av de bøkene som mamma egentlig syntes kostet litt for mye, men som dukket opp i postkassa fordi avbestillingen var blitt glemt. Men jeg leste mye i den boka, og de morsomme illustrasjonene til Iben Sandemose, og figurene jeg kalte kyllingmennesker, husker jeg godt enda.

“Den dagen i Firenze” starter med at hovedpersonen, som er på ferie i Firenze, blir oppringt av legen. Hun har kreft.
Videre i boka følger vi hovedpersonen gjennom redsel og angst, operasjon og behandling, ivevd glimt fra barndom og tidligere voksenliv, disse små episodene som er med å forme resten av livet.
“Da du forsvant” handler om å miste den man elsker, han som blir brått syk og dør i løpet av få dager. Å prøve å gå videre, samtidig som man hele tiden blir minnet om den som er borte, i hverdagens vaner og små detaljer. Sorg og fortvilelse samtidig som livet går videre og man selv må gå videre.
Teksten i begge bøkene består av selvstendige små avsnitt akkompagnert av illustrasjoner i kjent Sandemose-stil, og den inneholder både alvor og humor. Jeg vet ikke helt hva slags sjanger teksten faller inn under, men jeg synes ikke det er så langt unna dikt i måten setningene er satt opp på og bruken av linjeskift.

Jeg gjorde et google-søk på forfatteren, som jeg ofte gjør når jeg skriver om bøker, og da kom jeg over Aftenpostens artikkel Latter og død, og oppdaget at bøkene gjenspeiler Sandemoses egne erfaringer, og mye som nevnes i intervjuet gjenfinnes i bøkene. Jeg synes bøkene er flotte, og jeg tror de kan være fine å gi til noen i tilsvarende situasjoner.

Omslag av "Den dagen i Firenze" av Iben Sandemose

17 mai og jeg går i det store toget.
Kongen står oppe mellom søylene og ser på meg.
Bunaden var lang og arvet.
FOR lang.
Sølje, hvit skjorte, fletter, lårkort bunad og klippet forkle.
Jeg er så fin. Flagget lukter nystrøket.
Du skulle skamme deg, sier læreren i fotsid hardanger.
Det gjør jeg ikke.
Nå skulle hun ha sett meg.
Det straffer seg, ville hun ha tenkt, bunadmærra.

Omslag av "Da du forsvant" av Iben Sandemose

Jeg har gruet meg siden skrekkens lørdag da jeg kom hjem uten deg.
Da jeg kom hjem med klærne dine. Uten deg.
Navnet ditt sto over hele inngangsdøren.
Og mitt. Oss To.
I alle varianter.
Er det fremdeles oss, selv om du ikke er her?
Jeg gjorde det i dag.
Nå står det ingen navn på døren.
Bokstavene brant og var klebrige. Ville ikke.
Nå kan det være hva som helst innenfor.
Hvem som helst.

 

Posted in books | Leave a comment

Norsk sokkel

Norsk-sokkel“Norsk sokkel” av Heidi Linde er satt sammen av fem historier, som alle er relatert til goder eller rettigheter vi har i Norge. Historiene er dessuten lenket sammen i god “Love Actually”-stil, bipersoner i en historie kan dukke opp som hovedpersoner i en annen.

Ragnhild må finne ut hva hun vil med livet, nå som mannen endelig har innsett sine alkoholproblemer, og får behandling for det. Kristian er redd for at han er alvorlig syk, og Nadja har nettopp flyttet inn i et nytt fosterhjem sammen med lillebroren Bror. Gunnar besøker moren barndomshjemmet i Sogndal, og innser at hun ikke lenger kan greie seg selv hjemme. Tale, som jobber i NAV, er på ferie i Hellas med venninnen Renate. Hun vil så gjerne gjøre mer for de som har det vanskelig i verden, og lurer på hvordan hun kan gi litt ekstra til de hardarbeidende hotellansatte. Vera er gravid, og på grunn av sin alder får hun tilbud om fosterdiagnostikk. Resultatet viser at det kan være noe galt med barnet.

De fem historiene er levende og engasjerende, flere ganger tok jeg meg selv i å innvendig heie på hovedpersonene, og rope til de hva slags valg de burde ta.  Heldigvis endte historiene slik jeg ville de skulle ende. Eller kanskje det i ettertid egentlig ikke var så bra, kanskje hadde boka og personene levd lenger med meg om fortellingene hadde endt annerledes og mer uforutsigbart. Uansett er det en engasjerende og god bok.

Posted in books | 1 Comment

Bokpod

bokpod-logoJeg kom nylig over podcasten Bokpod fra CappelenDamm, og hørte på episoden med Beate Grimsrud på vei til og fra jobb her om dagen.

Jeg synes det var et veldig interessant intervju, om forfatterskapet hennes, hvordan hun arbeider og bakgrunnen for at hun ble forfatter. Det var ukjent for meg at hun har dysleksi, og det var interessant å høre om hvilke utfordringer hun møter med det. Mange tenker antakelig at kombinasjonen dyslektiker og forfatter må være veldig vanskelig, nærmest umulig. Men som hun sier selv; å være forfatter har å gjøre med å ville fortelle historier, det å stave har ingenting med det å gjøre.

Det er ikke alle som kan skrive, men det er mange som kan stave.

Det blir nok mer Bokpod-lytting framover, podcaster er fin underholdning på kollektivtransporten når man er for trøtt til å lese.

Posted in books | Leave a comment

Ungdomstid

ungdomstidBedre seint enn aldri. Det ser ut til å gjelde både bloggoppdatering og selve lesinga.  ”Ungdomstid” av Patrick Modiano kjøpte jeg nemlig til meg selv før jul i fjor, da jeg egentlig var ute for å kjøpe gaver til andre. Da hadde jeg fra før lest “Dora Bruder” og “Lilla smycket” (på svensk) av fjorårets nobelprisvinner.

Dette er en nydelig bok. Fra tidlig i boka ble jeg helt fanget av Modianos skildringer, og det var vanskelig å legge boka fra seg.

Boka handler om Odile og Louis, og starter med Odiles 35-årsdag. De lever et lykkelig liv på landet, med hus og barn. Men bursdagsfeiringen får Louis til å tenke tilbake på da de traff hverandre for 15 år siden i Paris.

Hun sov med venstre kinn mot puten. Han tok av henne støvlene, som hadde glidelås på siden. Det var et knøttlite værelse. Bare så vidt plass til å komme forbi mellom sengen og vasken. På veggene så han bildene av sangere og over vasken kalenderen som viste 4. januar. Han rev mekanisk av de gamle bladene. Det var 12. januar.
Hvorfor sto vinduet på vid gap? Han ville lukke det. Radiatoren sto alt for sterkt på, og han lette forgjeves etter rattet for å skru den av. Da forsto han og åpnet vinduet igjen.
Han var sulten. Hvordan skulle han overleve i fem dager med ti francs? Han la seg ned ved siden av henne og slukket sengelampen.

De er unge og alene, og lever på Paris’ skyggeside. Odile prøver å livnære seg som sanger, mens Louis jobber for den tvilsomme forretningsmannen Bejardy. De er sårbare og blir utnyttet, og etterhvert skjønner de at de må komme seg unna Bejardy.

Jeg innser at jeg må lese flere av Modianos bøker. Stemningen i bøkene hans og de levende skildringene er helt magiske.

Posted in books | Leave a comment

Feriebok

20150723_181542Siden det gikk så fort unna med “Slåttekar i himmelen” måtte jeg skaffe meg nytt lesestoff i løpet av ferieturen vår i Storbritannia. En av bøkene jeg endte opp med var “Their Lips Talk of Mischief” av Alan Warner.

Alan Warner er en skotsk forfatter som har utgitt flere romaner, men ingen av bøkene hans ser ut til å være oversatt til norsk.

Hovedpersonen i “Their Lips Talk of Mischief” er Douglas Cunningham. Han har forsøkt å studere litteratur, men gjorde ikke annet enn å sitte å lese og drikke på puben, og mistet derfor studieplassen og stipendet.

Han har for tida ikke noe sted å bo, og tilbringer dagene sovende på t-banen, og nettene inne på ulike akuttmottak.  På et slikt akuttmottak møter han Llewellyn Smith, som er hjerteoperert  og har fått raknet opp operasjonssåret.

Han flytter inn i sosialboligen Llewellyn deler med kjæresten, Aoife, og den lille datteren deres. Både Douglas og Llewellyn drømmer om å bli forfattere, og de prøver å jobbe sammen med skrivingen, men det blir mer drikking enn skriving.

Det er en morsom bok med mange underholdende historier. For eksempel når Llewellyn gifter seg og selskapet stikker fra pubregninga, eller når Douglas søker om statlig bostøtte ved å late som han leier et rom hos Aofies venninne Abby.  Det er ikke så ofte jeg leser skjønnlitteratur på engelsk, men jeg synes det var en bra bok, selv om det godt kan være at jeg glapp et og annet språklig poeng, og ikke hang med på alle referanser og sitater fra andre bøker. Boka har en lett og fornøyelig historie, perfekt for late sommerdager.

Her er et utdrag fra starten av boka, da Llewellyn tok med Douglas hjem fra akuttmottaket, og Douglas ser stua for første gang.

 All the wallpaper was half-torn from the walls but then the job had seemingly been abandoned. An old-fashioned yellow sofa sat against another stripped wall, so rather than walk the length of the room towards a table and chairs, I had to lower myself, a little awkwardly, seconds after she had. So I sat beside her. Her long leather thigh was very close to my own. My weight drove me deeper into the sofa than se, so our faces were at the same elevation. She stared out across the room – at nothing, or so it seemed – a slight smile on the edge of her lips as if in thought. She told me ‘This is the second time his stithces have gone,’ with a tone of awesome amazement. I nodded very slowly – my head aside, staring at her profile. Then I looked down because there was a rumpled-up towel on the sofa which both our bottoms were sitting upon.
‘Oh gosh,’ she said. ‘Sorry. Watch your trousers on that I’m afraid.’
I frowned, then I realised the towel concealed Llewellyn’s blood from when his stitches had torn open, snoozing on this sofa.

Posted in books | Leave a comment

Slåttekar i himmelen

Noe av det siste jeg kjøpte før vi dro avgårde på ferie var “Slåttekar i himmelen” av Edvard Hoem. Boka kom nylig i pocketutgave, og jeg trengte noe lett å ha med på ferie.
Jeg likte veldig godt “Mors og fars historie”, men det var allikevel ikke selvsagt at det var slåttekaren som skulle bli med på ferie. Av en eller annen uforståelig grunn fenger ikke utvandrerhistorier meg, selv om det absolutt burde det, som de fleste av oss har også jeg slektninger som dro til Amerika på 1800-tallet. Men jeg tenkte at det er da tross alt Hoem som har skrevet boka, så helt galt kan det da ikke være.
Og galt var det slett ikke, det er ikke ofte jeg sluker en bok så raskt som denne. Jeg ble revet med fra første stund, og levde meg helt inn i historien om slåttekaren Nesje, som jobber døgnet rundt for å få det til å gå rundt for han og familien, på den lille eiendommen de leier. Og om slekt på andre gårder som ikke lenger får endene til å møtes, men selger det de har for å starte på nytt i Amerika.
På siste side i boka satt jeg med klump i halsen og tårer i øynene over alt arbeid og slit Nesje, og egentlig alle arbeidsfolk på den tida, la ned med et håp om at livet skulle bli bedre, uten at det kanskje ble det. Mens de fleste av oss i dag har så alt for mye, men vi glemmer lett å være takknemlige.
image

Posted in books | Leave a comment